#ROCKESOKK

  • 21.03.2017 - 08:35

God tirsdagsmorgen ♥

Nå er jeg snart klar for å ta fatt på nok en skoleuke. Men først vil jeg snakke litt om noe som er veldig viktig! I dag er det FN's internasjonale Downs Syndrom dag. Dette markeres ved å ta på seg to forskjellige sokkepar. 

//Informasjon hentet fra www.dagen.no 

På den måten blir du med og støtter menneskelig ulikhet og du blir en del av en verdensomspennende markering.

Det er jo et kjent fenomen at noen mennesker har problemer med å finne matchende sokker i skuffen når morgenstresset trykker på og klokka tikker nådeløst mot jobbstart. Men en dag i året er som skapt for alle med sokke-synk-problemer.

Det er 12. år på rad at den internasjonale dagen for Downs Syndrom markeres verden over. USA, Storbritannia, Nigeria, Colombia, Kasakhstan, Irak, Ukraina, Sverige og altså Norge er blant mange land som er med på aksjonen gjennom ulike tiltak.

I USA og Sverige har sokke-aksjonen vært prøvd tidligere og har fått stor oppslutning. Ifølge Menneskeverd er budskapet enkelt: De oppfordrer alle til å gå med to ulike sokker denne dagen, for å vise at man setter pris på at vi alle er forskjellige.



Tenk så fantastisk! Dette er noe vi alle burde gjøre. Selv har jeg gjort det og oppfordrer flere til å bli med meg. Finn frem bunken hvor de single parene er og mix og match. Enklere blir det ikke! Gleder meg til å se flere spreke kombinasjoner i løpet av dagen ♥ Det gjør ikke noe å være litt annerledes! 

2 kommentarer

LYSERE TIDER I VENTE

  • 20.03.2017 - 14:13

God mandag ♥

Etter en hektisk uke forrige uke og nok en hektisk uke i vente er det ekstra viktig å lade opp batteriene og ta seg noen minutter hvor man faktisk bare puster. En uke full med opplæring og nye inntrykk er over. En ny uke med skole og flere inntrykk står for tur. Det går jammen meg i ett! Det er ikke alltid like lett å huske at man må ta seg tid til å roe litt ned.. 

Vi går mot lysere tider og det er ikke noe jeg er mer glad for. Vintermånedene er ofte tunge, kalde og mørke. For min del er disse månedene fulle med tunge tanker og det er ofte vanskelig å se lyst på livet. Man går inn i en slags ond sirkel. Derfor føles de ofte så uhyre lange ut og man tror aldri her i verden at de lyse stundene skal komme. Men nå er vi jaggu meg ved veis ende! Vi retter oss inn mot lysere tider, både fysisk og mentalt. Og det er så utrolig deilig å tenke på! 

Det er som sagt mye å henge fingrene i om dagen. Men det er gode ting! Det å ha fått ny jobb har gitt meg ny giv og litt ekstra piff. Og jeg har i tillegg fått stripa håret mitt som jeg har tenkt på i flere år. Det tok meg bare 5 timer, siden jeg takker meg til lærlinger for å få ned priset noen hakk. Alt i alt ble jeg veldig fornøyd. Forandring fryder og det skal til med litt forandringer i ny og ne. Det var akkurat dette jeg trengte nå! Og jeg er så glad for at jeg bare har tatt hver eneste utfordring på strak arm og kasta meg ut i det. Det er sånn man lærer og det er sånn man virkelig får kjenne det på kroppen hvordan det er å leve! 

Nå skal jeg få rydda litt rundt omkring i kåken og gjort noe skolearbeid og forberede meg til en ny skoleuke. Mulig jeg skal få med meg Kim på en aldri så liten outfit-taking etterpå, hva sier dere til det? Håper dere har hatt en fin mandag så langt, rockeboller! Og at denne uka byr på utrolige muligheter for både den ene og den andre ♥

2 kommentarer

NÅR MAN DRØMMER STORT

  • 09.03.2017 - 12:23

Usj, det er ikke alltid like lett å være ung og lovende ♥

Kjenner du til følelsen av å ha lyst på for mye? Ønskelista bare fylles opp til randen og sparekontoen blir mindre og mindre for hver dag.. Det er jo så mye man har lyst på. Nå tenker jeg ikke sånn som klær og andre husholdningsartikler. Jeg snakker om de store tingene. Bil, hus og barn. Forpliktelse på høyt nivå. 

Det er det jeg har lyst på nå. Jeg og Kim har vært sammen i snart fire år. Vi har bodd sammen i 3. Det er på tide å få seg noe eget, hvor man virkelig kan begynne å planlegge og legge til rette for framtida! Det er en av de største drømmene jeg har nå. Et mål vi ønsker å oppnå i nærmeste framtid. I tillegg har vi kun en bil, da mine to biler er avskiltet siden de ikke er kjørbare lengre. Og det må endel planlegging til for å få det til å gå rundt og at vi skal begge komme oss til og fra jobb.  Dette er ikke store problemer i det hele og det store, det er ikke det jeg sier. 

Det jeg mener er at man i sånne stunder ønsker enda mer av de store tingene, enn man kanskje har gjort før. Det ville vært helt fantastisk å finne seg en eventuell enebolig, hvor jeg og Kim kunne bodd og virkelig levd livet! Hvor vi kunne om ett eller noen år få oss noen nydelige barn og en søt hund. Det er jo det som er drømmen. Det å starte familie og leve et godt liv! Det hadde også vært kjekt å kunne ha hver vår bil og ikke slite oss til å klare å betale regninger. 

Økonomien er ett viktig fundament og det er ofte den som hemmer oss til å gjøre det vi virkelig vil! Sånn er det ofte med meg og jeg regner med at det er sånn for andre også. Men det er likevel viktig å drømme stort og ønske seg ting. Sette seg mål som man vil oppnå i framtida. Det er viktig å ha noe å jobbe i mot, for å kunne føle mestring og glede. 

Jeg håper virkelig at en dag om ikke altfor lenge, står jeg og Kim med nøklene til vår egen enebolig. Den dagen skal jeg gråte gledestårer til den store gullmedalje ♥

0 kommentarer

I'M A WOMAN. WHAT'S YOUR SUPERPOWER?

  • 08.03.2017 - 18:53

Hei og hopp, for en fantastisk dag dere ♥

I dag er dagen hvor man skal hedre alle verdens kvinner som hver og en er like viktige og unike! Uansett form, farge, bakgrunn, religion og figur. Vi er alle like verdige. Tenk at vi har fått en helt egen dag til å kunne feire det kvinnelige kjønn. Tenk på hvordan tidene har forandret seg i fra at vi hadde hedersplassen bak kjøkkenbenken, til at vi nå er blitt administrerende ledere i flere organisasjoner og i flere ulike yrker. Det er jo helt fantastisk!

Enda er det store forskjeller blant kvinner og menn, men jeg er helt sikker på at dette blir endret i tiden fremover. Det er enormt hvordan kvinner før oss har banet vei og det er derfor viktig at vi som etterkommere følger på og gjør en iherdig innsats for at vi som kvinner dominerer mer enn vi allerede gjør! Vi skal være stolte over å være kvinner. Stolte over hva vi har klart å fått til og glede oss over hva vi kan by på i framtida. Jeg er veldig sikker på at det er flere kvinnelige spirer der ute som kommer til å gjøre store ting i framtiden. Vi må bare lære oss å stole og tro mer på oss selv. Realisere drømmene våre og ikke minst våge å drømme dem. 

Vi er viktige. Vi er unike. Vi er sterke. Vi er flotte. Vi er sexy. Vi er snille. Vi er omtenksomme. Vi er dyktige. Vi er smarte.

Jeg sier som et ordtak "I'm a woman. What's your superpower?". For det er faktisk en superkraft i seg selv. Det er vi som føder de nydelige barna til verden. Det er vi som går igjennom et smertehelvete en-to uker hver måned. Det er vi som må kjenne mange forskjeller på kroppen vår, at den endrer seg og former seg. Vi er sterke på bakgrunn av at kroppene våres må tåle mye. Vi er sterke fordi vi har en enorm viljestyrke. 

Dere skjønner tegninga? Damer er råtøffe og uimotståelig sexy. Gutta klarer hverken å leve med oss eller uten oss. Og da har vi gjort noe riktig! I dag er dagen da vi skal være ekstra stolte over å ha østrogen i kroppen. Det gjør at den ser forbanna bra ut! 

Jeg tok en kake for både meg selv og alle andre verdens kvinner for å feire oss ♥ 

6 kommentarer

RETTEN TIL Å ELSKE SEG SELV

  • 18.02.2017 - 19:11

Jeg har lenge ønsket å få skrevet et innlegg hvor jeg får sagt hva jeg tenker og mener. Om forskjellige ting, men især spiseforstyrrelser og det uendelig store kroppspresset vi alle står ovenfor i dag. Uansett alder, kjønn og legning. Så her skal jeg prøve å få satt ord på noen ting som er vanskelig å snakke om. 

Som sagt så var jeg jo på foredraget til Carina Elisabeth Carlsen hvor hun snakker om kroppspositivisme. Du tenker sikkert hva i alle dager betyr nå dette merkelige ordet kroppspositivisme? Carina forklarer begrepet slik: «Kroppspositivisme handler for meg om, å akseptere sin egen kropp og å ha en god psykisk helse direkte knyttet opp rundt eget selvbilde, men også å akseptere andres kropp og utseende.Jeg har de siste årene jobbet hardt for at kroppspositivisme skal bli et ord vi bruker i hverdagen, og drømmen er selvsagt å kunne skrive en bok om emnet. Jeg håper flere hiver seg på bølgen, det handler ikke om å ignorere helse og alt det der, men å elske seg selv og falle til ro med at det er greit å være seg selv. Du skal ikke bli syk fordi du ikke fyller de heller urealistiske kravene samfunnet har satt.» Nemlig retten til å elske seg selv og sin kropp.

// Foto: Google

Jeg personlig ser på dette som et viktig fundament i det å forhindre eller forebygge, og i noen tilfeller behandle spiseforstyrrelser. For mitt vedkommende ser jeg en klar sammenheng mellom sitt eget kroppsbilde og det å utvikle eller ha en spiseforstyrrelse. Jeg tror det har mye å si hvordan vi ser på oss selv, for hvordan vi ser på oss selv har igjen mye å si for hvordan vi føler oss. Jeg tror også at mange, spesielt jenter kan kjenne seg igjen i det. Men også gutter! Spiseforstyrrelser er jo blitt et hverdagslig problem og det utvikler seg stadig i takt med det store kroppspresset vi idag står ovenfor. Og det er jo ikke sunt. 

Carina snakker om egne erfaringer og sine meninger og tanker rundt det å ha en spiseforstyrrelse. Det er mange som mener at åpenheten rundt dette viktige temaet gjør det bare vondt verre. At man faktisk skaper en slags domino-effekt og at andre ønsker å ha en spiseforstyrrelse, fordi mange av disse såkalte "kjente" og "kjendis"-profilene ikke ser sykelige ut. Man må ikke se sykelig ut for å ha en psykisk sykdom. Og det er viktig å ha i bakhodet. Man kan ha en psykisk sykdom eller lidelse uten at man er sykelig tynn eller overvektig. Man kan egentlig se "normal" ut som folk liker å kalle det, og likevel slite med spisevegring/spiseforstyrrelser. Jeg liker å tro at det er til et godt formål, når vi som sliter med spiseforstyrrelser ønsker å dele vår historie med omverdenen. At vi deler våre erfaringer rundt dette temaet, fordi vi har et sterkt ønske om å hjelpe andre i samme situasjon. Noen unntak vil det sikkert være, som gjør det for oppmerksomhetens skyld, men det blir for meg helt idioti. Det krever mye fra en som er syk, uansett sykdom å dele det med andre. Og man burde respektere det og skryte av de. I flere tilfeller liker jeg å tro at vi faktisk hjelper andre der ute. Vi får dem til å føle at de ikke er helt alene. Og vi kan skape ett nettverk som sliter med det samme problemet. Vi kan snakke med "likesinnede" og for mange er det en stor trøst i seg selv. 

// Foto: Google 

Det er viktig å innhente seg informasjon fra ulike steder. Både når det gjelder diagnosen, symptomer og sist men ikke minst behandlingsformer. Det er jo veldig individuelt hva som hjelper. Og det er derfor det er så viktig å kunne utforske forskjellige metoder, for å se hva som virker best for deg. Noe som også er viktig er dette med åpneheten, det å dele tanker og følelser rundt temaet med noen du stoler på. Det er samme om det er en venn, et familiemedlem, en psykolog eller en fremmed for den saks skyld. Så lenge du føler at det faktisk hjelper. Det er ofte godt å få utløp av diverse tanker og følelser som du over en lengre periode har holdt inne i deg. Det suger rett og slett all energien ut av deg. 

Med en baktanke om at kroppspositivisme er et viktig fundament er det også viktig å tenke på hvordan vi oppfører oss mot andre. Hva vi sier og hva vi gjør. Prøv å forhindre snakk om vekt og mat. Isåfall så må man gjøre det innenfor de positive rammene. Knytte det opp mot noe positivt! I tillegg skal man aldri være misunnelig på noen som sliter med en sykdom. Man vet ikke hvordan det er og hva dette gjør med en person. Selv om det ser ut som at noen ikke strever og handler det greit, er det mye bak fasaden man ikke vet noenting om. I disse tilfellene skal man være påpasselig på å uttale seg om at man ønsker å ha spiseforstyrrelser. Dette kan være veldig sårende ovenfor den personen som faktisk sliter med dette! 

// Foto: Google 

Vi må bli flinkere til å være snillere med hverandre og ikke minst oss selv. Vi må starte i det små og ta steg for steg i veien mot å bli mer glad i oss selv og endre kroppsbilde vårt til noe positivt. Rett og slett bli kroppspositivister! Elske oss selv og vår kropp. Det tar lang tid, men dette vil gjøre en uhyre stor forskjell. Man kan gå på medisin etter medisin, trene og trene, kaste opp og kaste opp, men ingenting vil bedre seg - dersom man ikke selv har det godt med seg selv. Det er iallfall min mening om det. Det har en vesentlig forskjell og et godt startpunkt på å starte med rett behandling etterpå. 

Dette ble masse skrift. Jeg er usikker på at jeg får frem budskapet mitt, men jeg håper dere forstår hva jeg mener. Elsk deg selv ♥

0 kommentarer

HARDT Å SITTE PÅ SIDELINJEN

  • 03.02.2017 - 20:02

God fredag alle sammen ♥

Dagen i går var en av de lengste dagene i hele mitt liv. Det var langfredag x 7. Kim ble nemlig operert. Noe jeg aldri syns er noe spesielt gøy. Sist han ble operert i håndleddet satt jeg i seks timer å venta på venterommet. Det tar jo forever å bli ferdig. Så denne gangen var vi begge fast bestemt på at jeg ikke skulle sitte å vente, men heller bedrive tiden min med noe annet..

Jeg kjørte han på sykehuset til halv ti. Siden jeg hadde time selv hos fastlegen kvart på ti. Det ble et kort farvel-kyss før jeg hastet meg av gårde. Er ikke spesielt flink til å si farvel. Det er noe jeg helst vil unngå. Jeg gjorde mitt og fikk igjen en ny sjukmelding. Siden hånda mi heller ikke er bra igjen enda. Jeg fikk fikset masse i løpet av de neste timene som hadde med min egen skade å gjøre og det var godt å få gjort unna. I tillegg til at timene gikk. Men de gikk liksom ikke fort nok. Da jeg følte jeg hadde ventet i sju vide og sju breie så var klokka bare halv ett. Da dro jeg på sykehuset for å høre hvordan ståa er. 

// Foto: Google

Dama i skranken forteller at han nettopp er blitt lagt i narkose og at jeg heller bør komme innom om ett par timer. Jeg ble litt satt ut i starten og kjente at alt strevet etter å få en parkeringsplass var forgjeves. Litt småsur og ganske bekymra gikk jeg først på toalettet, for så å gå til bilen. Der står det en hel bøtteballett med biler i kø for å få seg en parkering. Jeg forter meg til bilen og får kjørt ut, slik at en blid stakkar får min plass. Det var fullstendig kaos. 

Jeg stakk på butikken for å få posta ett brev jeg hadde hatt liggende altfor lenge. Så satt jeg i bilen utenfor butikken i en times tid. Jeg visste overhodet ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var rastløs innvendig, selv om kroppen min var helt stiv av skrekk. Det var en vond følelse. Den forbaska ventinga. Ingen informasjon å få. Kun vente vente vente. Jeg ble gal. Heldigvis fikk jeg tak i en kompis som kunne holde meg med selskap i mens timene gikk. Det var godt å ha noen å snakke med om andre ting og prøve å få fokuset på noe annet. 

I 15-draget hadde jeg fått tak i parkeringsplass og var nok en gang plassert på venterommet. Spurte dama i skranken om ståa nok en gang og hun forteller at han har ligget på oppvåkning i snart en time, men at det enda kunne ta ei stund. Jeg sitter der i en times tid før jeg får en telefon fra en meget omtåkete og groggy Kim som forteller meg at han er i live og at jeg ikke skal bekymre meg. Etter en halvtimes tid kommer han ut døra og sier at jeg skal komme. Da må jeg hjelpe stakkaren og få på seg klær. Sjanglete, bleik og tydelig smertepåvirket. Det er nok vondt for de som opereres også, men det er nok vi som pårørende som har det verst. Ventetiden er uutholdelig. Det er faktisk ikke noe særlig i det hele tatt. Håper jeg slipper flere sånne turer. To turer er nok- for flere år fremover. 

Føler med de som sitter å venter på enda verre operasjoner enn det jeg har gjort. Stakkars mennesker som må sitte der og ikke vite om sine kjære en gang kommer ut med livet i behold. Det unner jeg ingen.. 

Så det er da grunnen til lite blogging i det siste. Beklager dette. Jeg kommer sterkere tilbake! ♥

2 kommentarer

HVA VIL DET SI Å VÆRE "BRA NOK?"

  • 26.01.2017 - 08:09

Vi lever i ett samfunn som er basert på kroppspress fra ende til annen. Det kryr av overskrifter som kan gi deg oppskriften på et bedre liv, på hvordan du i en fei kan gå ned 50 kilo og på hvordan du kan få finere rumpa. Generelt baserer disse artiklene, videoene og bildene seg om hvordan man kan få det såkalte perfekte utseendet. Da vil jeg spørre deg, hva er egentlig det perfekte utseendet? Finnes det noen definisjon på akkurat dette fenomenet vi har lagd? 

Når man søker opp "perfekte utseendet" på google, får man omtrent 335 000 resultater. Hvor sykt er ikke det? Innimellom alle disse resultatene kan man finne disse artiklene, videoene og bildene som jeg nettopp snakket på. Man kan se på artikler som forteller om jenter og gutter som gjør hva som helst for å få det perfekte utseendet. Til hvilken nytte? Fordi du vil føle deg bra nok? Fin nok? Det er skremmende hva media gjør med oss. Hvordan de klarer å få oss såpass påvirket. Hvilken innflytelse de har på oss mennesker. Tror du de tenker på konsekvensene av hva de publiserer? Neppe. De skal jo tjene penger. De må få klikk. De er klikk-horer hele gjengen. Og det mener jeg jammen meg. Hva vil det vel si å få 10 000 klikk på et innlegg som omhandler plastisk kirurgi og diverse inngrep for å kunne oppnå ønsket effekt, dersom vedkommende som gjør det neppe vil bli fornøyd når h*n har utført det? Hva vil det si om du tjener 350 tusen i året, når du egentlig har fått 4 ungdommer til å begå selvmord, 36 til å ta kirurgiske inngrep, 132 til å måtte ty til psykologitimer? Hva har det å si? 

Et menneske som sliter med dårlig selvbilde vil ikke føle seg bra nok uansett. Til tross for kirurgiske inngrep, til tross for å trene seg i hjel, til tross for å sulte seg i hjel, til tross for å utvikle spiseforstyrrelser, til tross for å få angst og depresjoner. Det som har noe å si er hvordan vi føler oss på innsiden. Hvordan vi ser på oss selv og hva vi føler overfor oss selv. Jeg tror neppe man blir fornøyd med seg selv, uansett om man fikser på noe utvendig. Man må som jeg har poengtert flere ganger før, bli oppriktig glad i seg selv. Føle at man er bra nok. Men når vi snakker om bra nok, hva definerer bra nok? Når vil du si at du er bra nok? 

Lukk igjen øynene dine og hør på denne sangen. Hør på ordene og start tankeprosessene du ikke trodde eksisterte.

// Film: Youtube

Når du har oppnådd en viss menge penger inn på konto? Når du har utdannet deg til det du ønsket deg? Når du har fått tatt de kirurgiske inngrepene du ønsker? Når du har fått ligget med 235 personer? Når du har giftet deg? Når føler du at du er bra nok? Har du noensinne tenkt over disse spørsmålene? Man kan spørre seg ihjel om slike spørsmål. Man kan skrive en hel bok om man vil. For det er jo overhodet ingen spesifikk definisjon på det, er det vel? Det er vel mer individuelt. Vil det si å være bra nok når man har langt mørkt krøllete hår, er høy og slank, har 3 deltidsjobber, går vernepleierstudiet på deltid, har en samboer, er leietaker? Ofte så vil svaret mitt på dette spørsmålet være nei. Jeg føler ikke at jeg er bra nok. På bakgrunn av den dårlige samvittigheten jeg har ovenfor det å ikke strekke til over alt. Som med familie, venner og samboer. Man skulle så gjerne bidratt både her og der. Istedet blir man en puslebrikke som skal være overalt til alle døgnets tider. Det er overhodet ikke bra nok. Det er min mening. Men om jeg spør andre, så sier de at det er mer enn bra nok. 

Og sånn vil det nok nesten alltid være. Man vil alltid føle på spørsmålet om man egentlig er bra nok. Og svaret fra de nærmeste og de som er glad i deg vil stort sett være ja! Du er bra nok. Det er bare at vi selv må få oss til å tro at det vi gjør og hvordan vi ser ut er bra nok. For som sagt, så er det ingen definisjon på når man er bra nok. Så derfor må man lage seg sin egen konklusjon. En sunn konklusjon for både kropp og sjel - vell og merke! Bra nok gjelder både personlig og utseendet-messig. Og man skal alltid være stolt av å kunne si at jeg er bra nok! Jeg gjør mitt beste! Jeg er stolt over å være meg selv! Jeg er bra nok fordi jeg er fin og ser bra ut! Selv om ofte reisen dit kan være lang, så er det heller dette vi bør jobbe med. Ikke ta disse fordømte quick-fixene og tro at alt skal ordne seg med det.. På lang sikt vil ikke det fungere! Det tar tid å bygge opp noe som skal vare over lengre tid. Det sier seg selv. 

Prøv hver dag og minne deg selv på gode ting og bra ting med deg selv og hvordan du ser ut. Det har du god grunn til. Selv hvor oppgitt jeg blir over at folk ikke klarer å tro at de er bra nok, sitter jeg her selv og føler akkurat det samma.. Det er jo bare helt meningsløst! Vi må slå hånda i bordet. Vi må begynne å tro at det vi gjør er bra nok! Vi må begynne å tro at vi ser bra ut - til tross for alle skavanker vi har. Det er jo bare menneskelig. Og det vil vi vel alle være? 

Føler du deg bra nok? ♥ Om ikke, så start prosessen i å begynne å føle at du er det! Det skal iallfall jeg. For i bunn og grunn er det bra nok å bare være oss selv! 

8 kommentarer

10 SANNHETER MAN LÆRER DEN HARDE MÅTEN

  • 24.01.2017 - 15:47

God ettermiddag ♥

Det er ikke bare bare å være ung i dagens samfunn. Og det er så utrolig mange ting man lærer på reisen til å bli en voksen. Ting som aldri ville falt inn for 5 år siden er plutselig blitt en realitet og er blitt fullstendig normalt. Det er dette man vokser på. Alle disse erfaringene skal man ta med seg videre i livet, Glem ikke at man lærer noe nytt hver eneste dag, både på godt og vondt. Derfor ville jeg gjerne dele noen sannheter som jeg så i en film på Facebook.

Her får du 10 sannheter man lærer den harde måten... som du gjerne allerede har erfart eller kommer garantert til å erfare!

// Alle foto: Google 

1. Alt skjer av en grunn, enten det er en velsignelse eller en lekse 

Ofte føler man at det som skjer med seg er ekstremt urettferdig. Som for eksempel det å ikke få en jobb. Da må man tenke at dette antakeligvis ikke var den rette jobben for meg og ta med seg gode erfaringer av det å være på et jobbintervju. Det er mye som kan skje her i livet og ofte er det hva du selv gjør det til som gjør det til enten en lærepenge eller en velsignelse. 

2. Du får ikke alltid en ny sjanse.. Noen ganger er det nå eller aldri

Dette gjelder spesielt i romantikkens hete. Man er litt redd for å begi seg ut på ville veier og man tørr ikke helt å satse fullt ut. Dette kan ofte føre til at noen andre som er mer frampå, kommer deg i forkjøpet og rapper den gutten eller jenta du var så insane forelska i. Man må tørre og satse litt her i livet. Om du føler det er det rette å gjøre eller ikke, så er det lurt å ta noen sjanser. Det kan være den beste satsingen du noensinne har gjort. Og hvis ikke, så lærer du ofte noe ut i fra det og.. 

3. Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket i det hele tatt 

Uansett hvor vondt det er når et forhold tar slutt, tror jeg vi til syvende og sist er ekstremt glade for de gode minnene vi har laget med personen vi har vært så innmari glad i. Disse ville vi nok ikke vært foruten. Selv når kjærligheten tar slutt, har vi lært så utrolig mye fra den at vi burde være beæret over i det hele tatt å ha følt det i det hele tatt. Hva ville vell ett liv uten kjærlighet ha vært? Den beste følelsen man som regel føler er jo følelsen av å bli elsket. Tenk så mange mennesker som lengter etter å bli elsket. Og så skal vi ikke være heldige over å faktisk ha blitt det? Man er forbanna heldig skal jeg si deg! 

4. Du mister folk i livet, men de rette vil finne veien til deg og bli værende 

Denne er nok noe vi alle kjenner på... På en eller annen måte så sklir man ofte litt bort fra venner man før hang sammen med hele tiden. Spesielt er dette vanskelig når man begynner på videregående og høyskoler. Hvor man ofte flytter lengre fra hverandre, ikke snakker med hverandre så ofte og man lever forskjellige liv i hver sin boble. Da er det lett å skli fra hverandre og miste kontakten fullstendig. Det man også kan erfare er at noen holder ut, til tross for avstanden og den sjeldne kontakten. Og det er de vennene og menneskene man skal holde godt på og ta vare på. Disse er gull verdt! 

5. Uansett hva, så må du fortsette - bedre ting vil komme

Tøffe tider vil alltids komme. Man vil føle at man ikke strekker til. At man ligger bak med skole. Man har for lite økonomi. Og man vil føle at alt bare baller på seg. I disse tider er man ofte langt nede og det er vanskelig å se et lys i tunnelen. Men man vil ofte erfare at om man holder ut, så vil alt ordne seg. Litt etter litt vil ting falle på plass og man vil etterhvert føle seg mye bedre. Man må bare kjempe for å komme gjennom de tøffe periodene. For tro meg, de blir det noen av! Og man må ikke gi seg. Uansett hva. Stå i det og hold ut. Så vil lyset skinne igjen. 

6. Når du fjerner de gale tingene fra livet ditt, begynner de rette tingene å skje 

Her kan det være snakk om en kjæreste som kanskje ikke behandler deg slik som h*n skal. Eller venner og venninner som får ting om å handle bare om seg selv og som ikke gjengjelder noen av de tingene du bruker krefter og energi på å gjøre for dem. Det kan være ett familiemedlem du ikke har spesielt god kjemi med, som det bare er et strev å ha kontakt med og ikke minst møte under familiesammenkomster. Når man luker bort mennesker, ting eller aktiviteter om du vil som gjør deg sliten, irritert eller provosert. Sånt dreper energien din og lar deg kun sitte igjen med dårlig samvittighet. Du vil deretter føle at du letter flere kilo. Man vil føle at det bare var idioti å ikke ha gjort dette før. Ikke gjør ting eller vær sammen med mennesker som tar fra deg energien og livsgleden. Livet er for kort til sånt. 

7. Du kan ikke endre på hva folk føler, synes eller sier om deg 

Dette er også ett punkt sikkert flere allerede kjenner seg igjen i. Og dette kan være ekstremt ille når man er i tenårene. Du strever etter at alle skal like deg. Du er livredd for at noen skal syns noe vondt om deg eller si noe stygt om deg bak ryggen din, eller i verste fall i trynet ditt. Du bruker all energien du har på å finne de rette klærne, sminke deg som best du kan, være kul og tynn. Slutt med det! Det er virkelig ikke verdt det. Dette er rivende likegyldig. I visse tilfeller kan man endre på holdningene til andre mennesker. Men som oftest er det veldig vanskelig. Uansett, vær deg selv og drit i andre sine meninger. Gjør hva du føler for og om de snakker bak ryggen din, la dem gjøre det. Det viser bare at de er sjalu. La de bruke av sin tid til å snakke om deg, hev hodet og gå med strak rygg. Det sier mer om dem, enn det gjør om deg for å si det sånn. 

8. Det skader aldri å spørre 

Dette kan gjelde flere ting. Eksempelvis om du leter etter en jobb og du vet om ett sted der det er lite folk, spør. Du får enten ja eller nei. Eller om du er litt i tvil om h*n liker deg. Spør vedkommende i stedetfor å bruke timevis på å analysere hver eneste melding, tegn eller setning. Få det ut av systemet ditt. Det verste som kan skje er at du får et nei eller et avslag. Det klarer du å komme deg over! Det samme gjelder dersom du trenger hjelp til noe. Dette er noe vi alle er alt for dårlige på. Det er ingen skam i å be om hjelp. Og vi er jo alle glad i å hjelpe andre, så derfor er det som regel ingen sak i å få noe hjelp. Det er bare så fordømt skambelagt å be om hjelp. Da føler man seg stemplet som svak, men det er jo heller tvert i mot. 

9. Vær gode mot folk. Du vet aldri hva de går igjennom. 

Til og med de sterkeste og blideste menneskene kan gå igjennom ett sant helvete. Mange er gode til å skjule ting, så ikke ta det for gitt at de som har alt eller alltid er i så godt humør egentlig har det så bra. Det er overhodet ingen selvfølge å ha det super bra selv om man smiler hver eneste dag. Det er oftest de som går igjennom ting vi ikke har peiling på hva er eller hvor ille det er. Så vær god mot andre, uansett hva og hvordan de oppfører seg mot deg. Da kan du iallfall ikke ha dårlig samvittighet for å ha "tatt igjen med samme mynt". 

10. Penger vokser ikke på trær, så spar det som spares kan. 

Dette er et poeng som er kjempe viktig. Og noe man ikke lærer seg skikkelig før man har flyttet ut i fra foreldrene sine. Det er da man virkelig får kjenne på den voksne verdenen og hvor ille det kan være. Hvordan man må slite seg til å få jobb og vakter for å få nok til å betale husleia. Det er ikke bare bare å få det til å gå rundt, med alle utgiftene det fører med seg av å bo alene. Ting man ikke tenkte på blir en realitet som for eksempel forsikringer på bil og til reise. Små ting som sukker og kanel finnes ikke lenger i skapet, man må på butikken for å finne det. Ingenting er en selvfølge lenger. Og ikke minst. Husk å spar. Spar penger! Spar i BSU med en gang du fyller 18. Dette er en viktig investering for resten av livet ditt. Og det mener jeg av hele mitt hjerte. Sløs ikke bort alle pengene på konto. De er borte før du aner ordet av det. 

Håper at du lærer noe av det eller at du forstår hvorfor akkurat disse tingene har skjedd med deg ♥ Nå må jeg løpe, ha en fin kveld! 

6 kommentarer

LÆR DEG SYSTEMETS GANG!

  • 23.01.2017 - 17:14

Altsååå, nå må jeg bare få utløp for litt aggresjon.... 

Jeg blir faktisk forbanna, dritt lei og provosert over hvordan noen systemer i Norge fungerer. Spesielt innenfor helsevesenet. Jeg er jo ikke spesielt glad i helsevesenet fra før av med tanke på bakgrunnen min og alt, så dette gjør det jo ikke akkurat noe bedre for å si det mildt. 

Jeg ble jo som sagt sykmeldt, på grunn av et spesielt tilfelle som skjedde under jobbtiden min 16.desember. Ja, det er et meget spesielt tilfelle. Som vi ikke trenger å gå noe mer inn på. Jeg fikk iallfall hånda mi, da spesifikk håndleddet mitt klemt mellom baderomsgulvet og et toalett med tungen av toalettet og meg selv inkludert oppå hånda. Du kan jo tenke deg at det ikke var så veldig godt. Der og da kjente jeg ikke så store smerter, ettersom jeg var i sjokk-tilstand. Men litt og litt utover kvelden begynte smertene å forverre seg og jeg måtte innse at jeg måtte komme meg på legevakta. 

Mulig dette blir i drøyeste laget angående lengden... men må få med meg noen viktige poeng. 

I 20.30-tiden gikk jeg inn døra til legevakta. Sekretæren i skranka forklarer meg at det er veldig stor pågang, det var jo fredagskveld tross alt. Jeg kom iallfall ikke til å få time før 23. Så hun booka meg en time ved første anledning som var 23.00. Heldigvis bor jeg jo ikke så langt unna sykehuset og kunne gladelig dra hjem i mellomtiden og få i meg noe mat. Da jeg igjen kommer kl. 23, satt vi å ventet en stund før jeg ble ropt inn. En lege ser på armen og jeg blir henvist til røntgen i fare for håndleddsbrudd. I 3-draget på natta kunne jeg gå ut i fra legevakta med hånda gipset. Ikke visste de om det var brekt eller ei, for den ene legen mente brudd, mens den andre mente slag/forstuing. Men gips ble det for skadeforebygging. 

28. desember var jeg inne for å ta nye røntgen bilder, hvor det ble påvist (trodde de) at det ikke var brudd likevel. Gipsen ble fjernet og byttet ut med bandasje. Kraftig forstuing var konklusjonen. Jeg måtte komme tilbake etter 2. uker om ikke forbedring. Nå 23. januar sitter jeg her og det er fortsatt like vondt, om ikke til tider verre.. Etter en uke i arbeid igjen forsto jeg at dette ikke funker. Jeg måtte se slaget tapt og sykmelde meg på ny. Jeg var livredd. Livredd for at økonomien ikke skulle strekke til, fordi jeg mister mye inntekt når jeg ikke er fast ansatt. Men det fungerte rett og slett ikke, smertene var for store. 

Bilderesultat for sykmeldt

// Foto: Google 

Det viste seg etterhvert å bli et kapittel for seg selv. Både det å få skaden erkjent som yrkesskade, på grunn av et så spesielt tilfelle og det at folkene i helsevesenet skal gjøre jobbene sine. Legen på legevakta hadde blant annet ikke sendt del A av sykmeldingen til NAV, som gjør at jeg ikke får så mye sykepenger som jeg har krav på. Det har vært et evig slit. En kamp for hver ting man skal få godkjent. Uendelig mange telefon samtaler. I dag har jeg til sammen sittet i to timer for å få tak i de folkene jeg skal, hvor jeg blir henvist her og der. Henvisning fra sykehuset venter jeg også på. Selv om fastlegen presiserte at det hastet, så var det ingen hentydninger til at det kom i nærmeste framtid. Så her sitter jeg... Leker sekretær og gjør jobben til leger som burde kunne hva de driver med. 

Jeg tar ikke alle under en kam.. Jeg prøver bare å si hvordan ting kan skje og oppstå som man egentlig ikke trodde var mulig. Poenget mitt er at jeg er 22-år gammel. Jeg kan ingenting om sykmeldinger, de tingene jeg har krav på, hvordan systemet fungerer, hva jeg skal gjøre, hva legene skal gjøre, hva arbeidsgiver skal gjøre. Noe som gjør det flere hakk verre, når du føler deg helt inkompetent. Så mitt råd er: Sett deg inn i regelverk, sett deg inn i hva du har krav på som sykmeldt i arbeidsforhold (i mitt tilfelle flere) og hold deg hard på det du vet du har krav på. Ikke gi deg! Slå hardt mot hardt. Uansett hvor slitsomt og provoserende det enn er. Du kommer i mål til slutt! Søk råd hos kollegaer, hos mamma, hos andre mennesker du vet har vært sykmeldte. Det som er noe trøblete er at de fleste man kjenner har ofte faste jobber og det er litt ulikt når man er vikar osv. 

Men for all del. Sett deg inn i systemet og ikke la deg knekke - jeg prøver selv mitt beste for å ikke dyppe huet under sanden og vente til det går over. Det funker sjeldent ♥

0 kommentarer

GI FINGEREN TIL DOBBELTMORAL!

  • 11.01.2017 - 18:38

Assa, hjelpes meg... 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg forteller andre at de må være stolte av seg selv, for hva de har fått til i livet sitt, for hvor sterke de er og ikke minst for utseendet sitt. Både til ukjente og kjente prenter jeg inn at man ikke skal rakke ned på seg selv, at man skal være stolt av hvordan man ser ut uansett form, farge og figur. Jeg prøver iherdig å få folk til å være glad i seg selv og genuint like både kroppen sin og sinnet sitt. For det er utrolig viktig i ett slikt samfunn med såpass mye kroppspress. 

Men tror du at jeg er noe bedre enn deg? Ånei. Jeg har dobbeltmoral deluxe, noe jeg virkelig skammer meg over. For er det noe jeg virkelig hater, så er det dobbeltmoral. Men jeg har begynt å innse at i flere og flere sammenhenger så driver jeg selv med dette tullet. Det å si en ting, for så å mene en annen ting. Det å fortelle andre at de må være fornøyde med seg selv, når man ikke engang er halvveis kommet dit selv. Det å si til andre at de må være glad i seg selv, når jeg ikke engang er det... Det å gi seg selv litt credit i ny og ne for alt strevet man legger ned og for alle gode og bra ting man gjør, men ikke å gjøre det selv. Det er så frustrerende. Det gjør meg både sint og lei meg på samme tid. 

Jeg har lenge fundert på hvorfor jeg driver med disse dobbeltmoralene, når jeg virkelig avskyr det. Og jeg tror jeg er kommet frem til at jeg er såpass klar på det med at man må bli mer glad i seg selv, både personen og kroppen - fordi jeg selv vet hvor jævlig det er å ikke være det. Jeg vet at jeg er på god vei, men at jeg flere ganger kan se meg selv i speilet og rakke ned på meg selv. "Så tykk du er, så stygg nese du har, rumpa di ser ut som en stor ballong". Du vet hvordan det er, sant? Du vet hvordan man egentlig ikke vil se seg selv i speilet, for da slipper man å se alle feilene ved seg selv som man ikke klarer å bli glad i. Det er hjerteskjærende hvordan vi klarer å trøkke oss selv ned. Vi er våre verste fiender. Selv om vi får kommentarer fra andre, så er det nok djevelen på ryggen som er verst. 

I år skal jeg jobbe i herdig for å ta til meg alle gode råd jeg gir til alle andre. Jeg skal slutte med den fuckings dobbeltmoralen, for det er virkelig ikke meg. Jeg vil ikke være en sånn person. Det er jo ikke det at jeg ikke oppriktig mener det jeg sier til andre. Det er bare det at jeg kunne ønske jeg oppriktig mente alt jeg sa til dem om meg selv. Om mitt utseendet og om meg selv som person. Jeg kunne ønske jeg var glad i kroppen min, at jeg ikke rakket ned på meg selv, at jeg kunne være stolt av å gå i trange kjoler og vise meg fram. Jeg kunne ønske jeg kunne gi meg selv credit for all harde jobbinga jeg gjør, for alle erfaringer klokere jeg er på grunn av feilene jeg har begått. Det er så mange ting jeg kunne ønske. Men nå må jeg ta et skikkelig oppgjør med meg selv! Jeg må starte å tro på at jeg er bra nok, at jeg duger og at jeg ser forbaska bra ut. For det gjør vi - alle som en. Vi må bare lære oss til å tro på det! Genuint kjenne på kroppen at vi er glad i oss selv. Gud, for en deilig følelse det ville vært. 

Mange har nyttårsforsetter, men de pleier jeg å holde meg langt unna. De går som regel i vasken etter ei uke. Men dette året skal jeg jobbe med meg selv. Si positive ting til meg selv og lære meg å tro på dem. Ikke bare si dem for å si dem. Jeg skal følge mine egne råd! Jeg skal lære meg selv å bli glad i meg selv. Og jeg håper at det er flere som vil være med meg på denne reisen. For vi har alle godt av å være fornøyde og glade i oss selv. Det er nok mange flere der ute som er akkurat som meg. Så la oss gi fingeren til dobbeltmoral og pisspreik. La oss ta et grepa tak på oss selv og bli glad i oss selv på en riktig måte. Jobbe med oss selv, våre meninger og tanker. FOR en prosess det vil bli. Men fytti rakker'n hvor mye vil vi ikke lære på veien?!?!? 

Er du med meg? 

10 kommentarer
  • Eldre innlegg
hits