I need some help

  • 13.08.2015 - 13:02

God torsdag, flotte lesere!

Idag er en slik dag hvor jeg har total skrivesperre.... S til de grader

Det er overhodet ingenting jeg kjenner jeg vil f sagt eller vet hva jeg kan tilby dere. S istedenfor skrive i det vide og det breie med en hel haug av ord som ikke henger p greip, vil jeg heller sprre etter deres hjelp.

S n spr jeg virkelig om hjelp her. Hva vil dere se p bloggen idag og framover? Jeg tar imot alle tips jeg kan f. Og jeg er ogs inne i det skalte "utfordrings-moduset", s her er det bare se p med forslag. Jeg setter uendelig stor pris p alle forslag som kommer inn. S skriv hva du vil se mer av i kommentarfeltet, s skal jeg gjre mitt beste for levere. Er det noe du savner? Noe du vil ha mer av? Noe du ikke har sett?

NTHLEE | via Tumblr
BRING IT ON❤

0 kommentarer

GET TO KNOW ME

  • 19.04.2015 - 17:49

Hei igjenJeg hper dere har hatt en fortreffelig aften!

Her om dagen var jeg jo spass stor i kjeften og la ut om at jeg skulle bli s mye flinkere til dele mer og gi mer av meg selv. Men det er lettere sagt enn gjort, er det ikke? Er jo ikke s forbanna lett gi av seg selv da man ikke ser hverandre face to face eller omgs personlig. Men for gi litt mer av meg selv, tenkte jeg skrive ned noen ting som dere muligens ikke vet om meg, eller som dere kanskje visste, men har glemt. Uansett er det en fin mte bli bedre kjent, s here it goes...

Jeg er fdt uten luktesans og kan ikke lukte de deilige luktene som blomstre og parfymer gir. Dette er noe jeg personlig syns er skikkelig rvva, for si det mildt. Mange sier jeg er heldig som slippe lukte de vonde luktene. Men jeg skulle jammen meg gitt mye for f luktesans. Jeg vil lukte de luktene som bare tar deg til et helt annet sted. Som gir deg en indre glede, jeg aldri har ftt opplevd fr.

Da jeg ble fdt hadde jeg bde kolikk og jeg ble fdt med beina vendt mot hverandre. Dette gjorde at jeg hadde veldig store smerter over lengre tid. Etter 3 mneder gikk mamma til kiropraktor og jeg ble heldigvis kvitt kolikken. For rette ut beina mtte jeg g med "spesial-lagde" sko og de gjorde at beina mine ble vendt utover igjen. Den dag idag har jeg fremdeles problemer med at jeg ofte har store smerter i beina.


Jeg har til sammen 6 halvssken og ingen som jeg deler begge foreldre med. En storebror, en storesster, to lillesstre og to lillebrdre. Dessverre har jeg ikke s mye kontakt med mine 5 halvssken som bor p forskjellige steder, men jeg har tett oppflging nr det gjelder lillebroren min. Og personlig fler jeg at jeg kun har en lillebror. Det er da ni r mellom oss og vi har egentlig et ganske bra forhold til tross for aldersforskjellen. Differansen mellom ssknene mine er fra 32 til 2 r, s det sier jo litt.

Jeg trives oftest i mitt eget selskap og pleide som regel foretrekke vre alene fremfor henge med venner. Dette har heldigvis forandret seg og jeg er blitt mer sosial og elsker henge med mine nrmeste. Men jeg holder fortsatt en knapp p de sm stundene der man kun har seg selv forholde seg til og kan gjre akkurat hva man vil.

Det er ofte at mennesker ser p meg som veldig rar og sr. Dette er noe jeg da ikke nekter for, siden det egentlig er mye av sanning. Dette kan vre alt i fra at jeg m ha lompa p "rett side" til at jeg ikke liker grnnsaker, men spiser lapskaus. Det er veldig mye snne sm ting som jeg er helt fenomenal til ha sre ting ved. Heldigvis vet de nrmeste om det meste og ser ikke p meg som en weirdo. Det er bare snn jeg alltid har vrt og snn jeg alltid kommer til vre.

Jeg setter veldig pris p familien min. Og det strste forbildet mitt her i verden er selvflgelig mamma. Hun er helt enestende! Om det ikke hadde vrt for mamma, s hadde jeg nok ikke vrt den jeg er idag. Kanskje jeg ikke hadde vrt her i det hele tatt. Hun har vrt en ekstremt viktig stttespiller opp igjennom alle r og jeg er henne evig takknemlig for alt hun har gjort for meg. Jeg tror nok at alle som kjenner meg vet at jeg forguder mamma'en min og det er ofte at vennene mine blir misunnelige p forholdet som jeg har til mamma. Noe jeg fullt og helt forstr!

Noe jeg hater mest her i verden er krangle. Dette er noe jeg ofte gr rundt grten minst hundre ganger for slippe unna. Men heldigvis er jeg blitt en sterkere person og vet nr jeg skal orke bruke energien min p og krangle og nr jeg rett og slett bare skal gi f***. Det er spass mange mennesker som man bare gir og gir til, men aldri fr noe tilbake av og slike mennesker er jeg forbanna lei av. I et vennskap/ forhold skal man bde gi og ta og dette gr begge veier. Det lre seg fordele energien sin ut i fra mennesker i livet sitt er en ekstremt viktig egenskap og jeg er blitt ganske god p se hvem jeg burde beholde og sette pris p og hvem som jeg burde sile ut.


Siden jeg var seks r har jeg hatt en stefar som har vrt helt fantastisk. Han har tatt hnd om meg, trstet meg, elsket meg og ikke minst lrt meg en masse ting som jeg kan ta med videre i livet. Han har tatt meg under vingen sin, som om jeg var hans egen datter og dette er noe jeg alltid vil sette ekstremt stor pris p. Han har igjennom mange r vrt en ekstra god og viktig person i livet mitt og det vil han alltid vre. Jeg er evig takknemlig for ha ftt tildelt en slik stefar som det! Siden dette ikke er hverdagslig kost. Har hrt mange forferdelige historier som ikke har endt like bra som min historie.

Hver dag trenger jeg min daglige dose av brus, da i form av cola. Alle som kjenner meg vet at jeg ikke kan leve uten cola og at jeg antakeligvis ville ddd om cola ikke lenger eksisterer. Dette har jeg vrt avhengig av i mange r og dessverre s blir det ikke noe bedre. Jeg blir fysisk drlig om jeg ikke fr den dagligdagse dosa mi, bokstavelig talt. Heldigvis har jeg klart skjerpe meg noe, men det er fremdeles en lang vei g for bli avhengighets-fri.

Ola-bukser og pen-sko er noe av det verste jeg kan shoppe og er noe jeg helst vil unng. Dette er noe jeg shopper kun nr jeg m og aldri ellers. Pen-sko er det ikke alltid jeg kjper da jeg m en gang, fordi jeg generelt aldri finner meg sko nr jeg trenger det. Har som regel to par ola-bukse som gr p rundgang og ellers venter jeg helt til disse er fullstendig utslitte fr jeg kjper meg nye. Folk m jo tro at jeg ikke eier klr, men dette er langt fra sannheten. Jeg har hele klesskapet fullt av klr og vell s det, men jeg er som folk flest og har mine favoritter, som da ogs blir brukt veldig flittig.

Jeg har gtt p folkehgskole, noe som var for meg litt annerledes enn for alle andre vil jeg tro. Mange stifter vennskap for livet, men slik var det nok ikke for meg. Jeg skaffet meg jo et par venner, men ikke noen som jeg har noe spesielt stor kontakt med n. De ni mnedene jeg gikk p folkehgskole, var jeg en helt annen person enn det jeg til vanligvis pleide vre. Jeg ble veldig innesluttet og var tappet for energi. Noe som er det stikk motsatte av de fleste andre. Jeg satt heller inne s serier, enn vre med ut spille volleyball. Men jeg lrte ogs utrolig mye om meg selv og om hvordan jeg er som person og jeg vokste uendelig mye som person i lpet av de mnedene, s jeg fikk jo mye ut av det allikevel.

Fikk drmmen min oppfylt da jeg var med klassen min p folkehgskolen til USA, noe som virkelig var helt magisk. Mange minner er plottet inn i favorittboka der ja. Rappelerte ned fra en 35 meter hy bygning, shoppet til lommeboka svei og vi dro til Disney World. Jeg har vrt i Disney World i Paris en gang fr, men dette her var noe helt eget. Var jo bedre vre der som 19-ring enn som en liten kid. Man blir faktisk aldri for gammel for dra dit og jeg skulle gitt veldig mye for dra tilbake!


Da jeg begynte bli voksen og skulle finne meg prevensjon, ble det mye sthei. Var hos helsesster og fikk et slag piller, men jeg fikk allergisk reaksjon og ble veldig drlig. Da jeg skulle prve ett annet slag, skjedde det samme igjen og vi var veldig usikre p hvordan dette skulle lse seg. Da jeg ikke tlte de pillene som skulle gi minst bivirkninger, s det veldig svart ut for min prevensjons-framtid. Legene trodde ikke at jeg ville tle p-stav og den slags, men jeg var villig til prve spiral. Og heldigvis s fungerte dette kjempe fint og jeg har ikke hatt noe som helst problemer med dette. Pjoo, s kan vi vente ei lita stund med babyer likevel! HURRA

Hper dette var til stor hjelp og at dere fant ut ting om meg som dere ikke visste fra fr av. Om dere har noen sprsml angende det jeg skrev eller det er noe mer dere lurer p, ikke vr redd for sprre. Jeg svarer gladelig s godt jeg bare kan!

SMASK

2 kommentarer

Hvitt og grtt

  • 24.02.2015 - 15:14

Jeg kom hjem for en snau time siden og har siden da ligget som et slakt p sofaen. I dag har det vrt et ufyselig vr, noe som gjr at det sitte inne i sofaen bare er en fryd. Det er det s og si heletiden, men p slike dager er det ufattelig deilig vre inne og kose seg. Tenkte n tsette p en vaskemaskin, for deretter ta meg en liten powernap. Elsker jo disse powernapene. Selv om jeg angrer hver bidige gang, nr jeg skal til legge meg om kvelden og er lys vken!



Hva har du gjort idag?

0 kommentarer

Selvflgelig

  • 19.02.2015 - 13:56

Det skulle jo skje. Det var ment til skje. Akkurat meg. Etter noen harde, lange og super travle arbeidsdager med stelle de eldre angende omgangssyken, ble jeg selvflgelig smittet selv. S n ligger jeg her i senga og fler uendelig synd p meg selv. Her har jeg ligget siden halv sju i morges, da jeg vknet av fle meg akutt syk. Rakk heldigvis lpe p do fr det kom noe. Heldigvis har det kommet bare bakveien enda, men har ikke spist s mye i det siste, s regner med at det kommer andre veien etter hvert. Fler med de gamle n, som overhodet ikke klarer ta vare p seg selv og jeg p 20 r klarer s vidt komme meg fra senga til badet.

Det er helt forferdelig. Og iallefall nr man har det begge veier, som de fleste gamle ogs har hatt. Smittsomt til tusen, s mtte unng Kim idag og vre skikkelig hard mot han. Stakkars, han skjnte jo ingenting. Jeg hadde gtt p kontoret og lagt meg p en dyne der, ettersom jeg var s inni granskauen uvel at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjre av meg. Han vknet s klart ikke av alarmen sin, eller han sto ikke opp. Fordi jeg pleier som regel vekke han nr jeg drar. Men n mtte jeg jo holde meg vekk fra han, slik at han ikke skulle bli smittet ogs. Dette er jo s sinnsykt smittsomt. Ringte derfor til han og sa at han mtte pelle seg opp og p jobb. Han sto opp og kom inn p kontoret, hvor jeg ba han komme seg ut igjen, fordi jeg var blitt smittet. Stakkars gutt. Var veldig frekk mot han, men dette unner jeg ingen.

Sendte ogs melding til de to venninne jeg hadde p besk her forleden, for informere om at jeg var blitt syk og at jeg inderlig ikke hpet at de ogs skulle bli det og at de mtte vre litt obs. N kjenner jeg at det snart er p tide f litt mat i skrotten, selv om jeg overhodet ikke har lyst og fler jeg m spy bare ved tanken. Fant egentlig ikke noe bilde for anledning som egnet seg, derfor fr dette innlegget vre bilde-lst.


S idag skal jeg kose meg med mine to bestevenner doskla og btta <3 Hper dere har en litt mer fortreffelig dag og fr gtt ut nyte sola!

0 kommentarer

Ett og ett halvt r

  • 05.02.2015 - 13:06

Til min kjre samboer, Kim //kimmitamtam

Idag er det 1,5 r siden jeg ble sammen med Kim. Og denne tiden har jo gtt kjempe fort. Nr jeg ser tilbake p alt vi har gjort sammen, alle minnene vi har gjort og hvordan livene vres gikk perfekt som hnd og hanske, da fr jeg et bredt smil om munnen. For jeg har aldri i mitt liv vrt lykkeligere, enn nr jeg er sammen med Kim. Han er s kjrlig, omsorgsfull og godhjerta. Han vil kun det beste for meg hele tiden og han m alltid forsikre seg iallefall to ganger om jeg har det bra. Det er s utrolig deilig ha en snn flelse, den flelsen av at uansett hvor langt nede du er, uansett hvor drlig dagen din enn mtte vre, s har du noe bra se fram til komme hjem til. Du vet at den ene personen som venter deg der hjemme, vil gjre alt for f deg til fle deg bedre.

Det er dette jeg liker s godt med Kim. Han er helt fantastisk flink til f meg til fle meg bedre. P de verste dagene mine, der det er f sekunder fr jeg flyr p veggen, s er han der og fr meg til se annerledes p ting. Han fr meg deretter fort til smile like etter dette. Og det er snn det burde vre. Vi krangler s og si aldri. Vi har noen diskusjoner i ny og ne, men vi har aldri hatt noen stor krangel i lpet av den lange stunden vi har vrt sammen. Noe jeg er sjeleglad for, siden jeg hater krangle. Men vi er veldig like, men ogs ganske ulike. Men vi vet det respektere hverandre, godt nok til at den andre fler seg helt fri og frank. Og det er s deilig! Jeg stoler helt og holdent p Kim og jeg vet at han gjr det samme. Og det har s mye si for et forhold. Tillit har alt si.
Han har ikke bare gjort hverdagen min enklere, men livet blir n sett p med et mer pent sinn og flere positive sider. Jeg er s glad for at jeg har en mann som virkelig vet det ta vare p meg, som respekterer meg, stoler p meg og vil vre sammen med meg til alle dgnets tider. Han er s god. Og jeg unner alle og en hver en slik mann! Alle kvinnfolk burde ha et mannfolk som har sin frste prioritet til at du skal ha det bra. Og visa versa. To mennesker som gjr sm ting i hverdagen for at den andre parten skal ha det bra, det er to mennesker som virkelig bryr seg om hverandre!

Takk for at du er s fantastisk herlig, at du tar vare p meg, at du holder ut med min flelsesladede berg og dalbane, at du fr meg til fle meg trygg og at du gir meg hp om at alt ting blir bra til slutt. Takk for at du respekterer meg for den jeg er og at du alltid fr meg til smile. Takk for at du fr meg til fle meg vakker og elsket. Takk for at du er en god lytter og for at du vil bo med meg. Takk for alle magiske minnene vi har lagd sammen og for alle som kommer til oppst. Du er den mest fantastiske personen jeg noensinne har mtt, og jeg elsker lre nye ting om deg for hver dag som gr. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte.

- Jenta di

6 kommentarer

10 FACTS

  • 21.01.2015 - 23:52

Fr syns jeg alltid snne innlegg var s sykt klisj. Men de er jo egentlig ganske morsomme og kan avslre en hel del ting som man kanskje ikke var helt klar over.

1. NULL LUKTESANS
Det er faktisk helt sant. Jeg har zero luktesans. Det vil si at jeg ble fdt uten luktesans og har derfor aldri hatt luktesans. Jeg vet ikke hvordan det er lukte, noe som er bde positivt og negativt i seg selv. Skal dog innrmme at det ikke alltid er like gy vre jente, da jeg ikke kan lukte de sykt gode parfymene som finnes. Dette pleier jeg da f til jul og bursdag av mennesker som kjenner meg s godt at de vet om hemmeligheten. Er ikke s mange som vet om det og de fleste som allerede vet det, pleier glemme det. Er nok et arvelig fenomen, ettersom mamma heller ikke har noen luktesans.

2. SEKS SSKEN
Jeg har totalt seks ssken og alle er halve. Det er kun 1 jeg har daglig kontakt med og de 5 andre ser jeg eller snakker nesten aldri med. Jeg har tre brdre og tre sstre. Halvt om halvt og heldigvis deler jeg ikke 100 % blod med noen av dem.

3. AVHENGIG AV COLA
Dersom det ikke finnes coca cola i kjleskapet fr jeg angst. Dette er noe jeg bare m ha og dersom jeg ikke fr det blir jeg gretten. Kan ikke huske noen nr jeg ikke hadde helt febrilsk lyst p cola. Det er min beste venn gjennom alle tider. Prver dog trappe litt ned med det, siden det ikke er helt bra for tenner og helse. Men det gr forsvidt ikke s veldig bra. Jeg blir faktisk fysisk og psykisk drlig dersom jeg ikke fr iallefall en slurk om dagen. Det kan faktisk ofte bare vre nok, en fordmt slurk og det kan gjre dagen min 1000 ganger bedre. Det er helt sykt.

4. HATER URETTFERDIGHET
Er det noe av det verste jeg vet om s er det urettferdighet. Og jeg blir s jvlig forbanna hver gang hverken jeg eller noen jeg kjenner, eller ikke kjenner for den saks skyld blir behandlet urettferdig. Det er faktisk de f gangene jeg blir dritsur og sier ordentlig i fra om hva jeg mener om den saken.

5. FAVORITTFARGEN ER LILLA
Jeg elsker alt som er lilla. Alt i leiligheten er s og si lilla og jeg m ofte nekte meg selv kjpe mer lilla fr alt jeg eier og har er lilla. Lilla-dilla til tusen liksom. Alle som kjenner meg vet dette veldig godt og trr derfor sjeldent kjpe ting eller klr som er i andre farger enn lilla. S lenge det er lilla vet de at jeg blir fornyd.

6. ER PANDA-FRELST
Jeg er helt pandafrelst og syns disse dyrene er noe av det steste i verden. For ikke lenge siden kjpte jeg meg en skikkelig st kosebamse som selvflgelig var en panda som jeg holder varm om nettene tett inntil meg. Kjresten min er s og si danket ut og syns dette er veldig urettferdig. Jeg har n navnet han Mio og han er min nye hjerteknuser.

7. EIER MIN EGEN BIL
Faktisk s eier jeg min egen bil. Det er en turkis som jeg liker kalle det, men som vognkortet forteller at den er grnn farga Seat Cordoba. Den gr s og si som ei kule hver dag og frakter meg fra A til B nr jeg mtte fle for det. Er noe med det der fle seg s fri og faktisk vre litt stolt av eie sin egen bil.

8. KJTTKAKER ER LIVRETTEN
Dette er noe det har vrt helt siden jeg s dagens lys. I alle r har mine kjttkakede venner vrt trofaste flgesvenner. Biff ligger da p en god 2. plass. Disse kjttkakene kan ikke vre grove og m vre fine, slik at de egentlig kalles medisterkaker, men p mitt sprk kalles det kjttkaker, men dette er blitt tatt feil av mang en gang.

9. BROKKOLISOM GRNNSAKSFAVORITT
Den eneste grnnsaken jeg spiser er brokkoli. Jeg spiser hverken grnnsaker eller salat. Dette er noe jeg aldri har gjort. Derfor lever jeg en noget usunn livsstil som mange s fint kaller det. Men det har aldri plaget meg noen verdens ting. Jeg sier ofte at jeg nok er det mest usunne mennesket du kjenner og som regel er det som oftest sant. Men jeg har aldri vrt opptatt av vre sunn, det er ikke helt min greie.

10. JEG ER VELDIG KREATIV
Jeg er den som alltid finner p noe lage, male, tegne eller gjre. Jeg er meget kreativ og har ofte ftt komplementer angende dette. Jeg har ogs i senere tid begynt bake og har vist meg til vre en ganske s flink baker ogs. Det som ogs er morsomt er at jeg fr vist min kreative side ved pynte kakene. Kreativiteten min har ligget i blodet mitt siden jeg bare var ei lita jente. Syns dette er veldig morsomt og bruker det ofte da jeg ikke har noe annet gjre.


Det var da 10 fact om meg. N skal jeg bare koke meg noen plser og sluke ned, fr jeg skal busselalle. Nattaklemz

0 kommentarer

Bak fasaden del #2

  • 18.01.2015 - 23:51

Den alvorlige (skjulte) sykdommen

Tok meg litt tid komme tilbake etter forrige innlegg. Er noe spesielt ved det dele s personlige ting med resten av verden via sosiale medier. Som jeg sa i det tidligere innlegget, s er det usedvanlig mange som lider av spiseforstyrrelser. Stadig flere og flere lider av spiseforstyrrelse. Rundt en kvart million mennesker lider av en form for spiseforstyrrelser. Halvparten av dem fanges ikke opp av systemet.

230.000 kvinner mellom 14 og 44 r i Norge har en spiseforstyrrelse. I tillegg regner man rundt 25. 000 gutter/menn. Det betyr at enmillion mennesker lider av sykdommen. 50. 000 av dem er s alvorlig syke at de trenger profesjonell behandling. Bare 3500 fr hjelp. Det betyr at 46.500 mennesker med en alvorlig spiseforstyrrelse ikke fr hjelp. De fanges ikke opp av helsevesenet - det fins verken ressurser eller fagfolk til ta seg av dem. Og det er store mrketall.av dem med spiseforstyrrelser fanges ikke opp ved psykiatriske poliklinikker eller hos allmennleger. //NRK

Kjenner du noen med spiseforstyrrelse? Har du spiseforstyrrelse selv? Eller har du hatt det? Har du noen gang flt at helsevesenet ikke har trodd p deg og har vendt deg ryggen? Jeg har vrt der.

Min historie:
Alt startet da jeg ble fdt. Som sagt i det tidligere innlegget. Jeg hadde ikke ftt nok nring i mamma's mage og var derfor veldig underernrt. Jeg skrek og skrek og skrek. De ga meg derfor sukkervann i hp om at jeg skulle bli bedre raskere. Og det ble jeg akkurat der og da. Men jeg ble aldri helt bra. Det var bare en midlertidig lsning. Da jeg var 18 mnd, ble jeg lagt inn fordi jeg ikke spiste. Ogs fordi jeg hadde en uvanlig tendens til stikke fingeren min inn i munnen etter at jeg hadde spist, slik at jeg brakk meg. Spesielt om det var melkeprodukter. dette er jo srdeles uvanlig gjre i en alder av 18 mnd og mamma fikk meg heldigvis lagt inn p sykehus.

Problemet var p denne tiden at jeg ikke spiste frokost eller kveldsmat. Jeg var av den typen som kun spiste middagsmat og svrt f varianter. Det gikk for det meste i plse og kjttkaker. Brdskiver er noe jeg har hatet siden frste dag jeg s verdens lys og noe jeg fremdeles gjr. Helsepersonellet ved sykehuset trodde det bare var mamma som var hysterisk og jeg som var vrang. Derfor fikk jeg testet meg skikkelig, da noen sykesstre fra sykehuset var fast bestemte p f i meg mat. Jeg satt der i flere timer uten rre maten og det var helt utenkelig for lille meg spise maten de hadde funnet fram til meg De skulle teste meg ut p skikkelig og fant fram den maten jeg hatet aller mest, nemlig brdskiver og andre ting jeg ikke var spesielt begeistret for. Det var mamma som hadde fortalt dem hva jeg absolutt ikke spiste. Men sykesstrene trodde fint lite p mamma og s p henne som en altfor bekymret alenemor. De var fast bestemte p at jeg skulle spise opp maten, s lenge mamma holdt seg langt uten for rekkevidde. Men jeg spiste ikke allikevel.

Etter snaut en uke fikk jeg plutselig oppkast-syken og jeg og mamma ble oppriktig kastet p dr av sykehuset. De trodde jeg var smittebrer og ville kvitte seg med meg s fort som mulig. De bokstavelig talt pakket kofferten til meg og mamma og hivde oss p gangen og sa takk for seg. Der sto stakkarslige mamma igjen, helt alene med dattera si p 18 mnd, uten bil og 45 min borte fra sitt eget hus. Tenk deg den flelsen av ikke bli tatt p alvor! Og den flelsen av bli kastet ut av et sykehus som er lagd for hjelpe mennesker som trenger hjelp.. Det er ufattelig, hvor drlig de behandlet oss og dette er en av mange grunner til at jeg egentlig har et drlig syn p det Norske helsevesen den dag idag. Selv om de gjr mye bra, er det ogs mye som kan forbedres!

Etter dette gikk jeg fortsatt til timer hos helsesster p hjemplassen min. Etter som jeg ikke likte sitte p fanget kose, noe som var svrt uvanlig for barn p min alder, s ble bde mamma og helsesster bekymret over dette. De fikk med seg flere mennesker som en ergoterapeut eller en fysioterapeut og ville starte en behandling p meg. Denne formen for behandling kalles "brste behandling". Denne gikk ut p at jeg skulle ligge kun ifrt truse og bli strket p av en brste-lignende sak. for bli vant til at noen berrte meg og for fle nrheten til noe. Frst skulle dette gjres opptil flere ganger om dagen, slik at mamma mtte skaffe seg permisjon ifra jobben sin. Deretter skulle det avta mer og mer. Dette skulle gjre meg mer vant til bli holdt rundt og at jeg holdt rund noen. Det ble aldri snn. Jeg ble ikke noe mer glad i sitte p fanget kose.


I alderen 1-4 r, hadde jeg mye oppkast-syken. Jeg kastet opp ustanselig! Dette var svrt slitsomt for bde meg og mamma. Ofte kunne jeg kaste opp mens jeg sov, og ikke registrere det en gang. Men da jeg var rundt 4 r begynte det avta mer og mer. Men det var den tiden hvor jeg skulle begynne f sinnssykt hodepine. Migrene s til de grader. Jeg hadde skalte anfall i form av kaste opp. Da jeg fikk kastet opp, lettet det litt p trykket, men det gjorde forsatt helsikes vondt. Til slutt gikk mamma med meg til en healer med skalte varme hender. Dette skulle vre et vendepunkt i mitt liv. Migrenen ble borte og en enklere hverdag var i vente.

I samarbeid med helsesster fikk mamma meg til begynne i barnehagen et r tidligere enn alle de andre p min alder. Dette var fordi de hadde et lite hp om at, nr jeg fikk se andre unger spise, s ville jeg ogs f lyst til gjre det samme som de. Men den gang ei. Jeg s de andre ungene spiste, men jeg ville ikke gjre det samme. Min aller strste frykt her i verden er brdskiver. Det er et hat-objekt og hver gang jeg spiste det, mtte jeg kaste opp. S idag spiser jeg aldri brdskiver. ALDRI.

Jeg ble ogs henvist til BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), hvor jeg gikk til psykolog i ca. 2 r. Dette ga ingen resultater og jeg flte meg ikke tatt p alvor. Jeg flte at dette ikke var noe for meg og at jeg ville avslutte behandlingen. Selv var jeg ni-ti r, men jeg var som sagt en moden liten jente, som visste at noe var galt med meg, men ikke helt hva eller hvor problemet l.. Behandlingen ble derfor avsluttet.

Noen besvimelser senere, (som gjorde at jeg mtte slutte med det jeg elsket mest her i verden nemlig fotball og hndball) tok jeg igjen kontakt med samme helsesster, som et siste rop om hjelp. Jeg var en aktiv ung jente, som levde for idrett, men som slettes ikke hadde krefter eller energi til drive med det jeg elsket mest i hele verden. Dette gjorde meg veldig trist og opprrt. Helsesster foreslo prve BUP en siste gang. Jeg var veldig imot det i starten, siden jeg hadde flt meg s latterliggjort sist gang jeg var der. Jeg hadde ftt en kniv skjrt gjennom hjerte og det var vanskelig glemme smerten "arret" gjorde. Mamma var ogs veldig skeptisk og ville ikke at jeg skulle bli sret igjen. Vi hadde jo prvd alt mellom himmel og jord.

Vi startet p nytt et nytt kapittel og tok opp igjen en ny behandling ved BUP. Denne gangen var det heldigvis et bedre utgangspunkt som mtte oss. Personalet som jobbet der opptrdte i skalte team. Teamet besto av to psykologer og en lege. P mange av behandlingstimene pratet jeg med den ene psykologen, mens mamma snakket med den andre. I gjennom tester, sprsml, familiekart og samtaler ble jeg diagnostisert med diagnosen "spiseforstyrrelse i barndommen". Mange ville nok sett p bli diagnostisert som noe negativt, men for meg ble det en svrt positiv opplevelse. Jeg kunne endelig legge alle tanker om at dette var noe jeg bare hadde funnet opp inne i det lille syke hodet mitt p hylla. Noe som i seg selv var en lettelse. Psykologen min trodde ogs at pga min underernring ved fdselen var noe som hadde startet blgen og at jeg s og si var fdt med diagnosen.

Dette er en veldig uvanlig form for spiseforstyrrelse og det er mange som ikke vet at den engang eksisterer. Derfor har det vrt veldig vanskelig for meg og andre finne ut hva som skal til for hjelpe. Trolig vil jeg ha denne sykdommen for resten av livet og det har ikke vrt bare bare akseptere det. Det har vrt vanskelig, slitsomt og utmattende. Andre mennesker som har bulimi og anorexi (f.eks) pleier ofte f det i tenrene, mens jeg har hatt dette siden jeg var bare nyfdt og vil trolig ogs ha det til den dagen jeg dr. Men som andre sykdommer, m man bare finne en mte akseptere det p og deretter lre seg leve med det.


Ettersom jeg er en person som aldri har vrt en veldig snakkesalig person rundt flelser og tanker, ble jeg et prvekanin-prosjekt for hesteterapi, hvor BUP henviste meg til en grd p Vinstra. Hvor jeg gjorde forskjellige velser som gikk ut p samarbeid med hesten. Andre ganger kunne det vre forskjellige oppgaver jeg skulle lse vedrrende kten og ktens tema. ktene hadde ofte temaer som jeg selv valgte ut. Jeg valgte ofte temaet grensesetting, siden dette er noe jeg er svrt opptatt av. Dette spesielt med tanke p situasjonen rundt faren min, men ogs andre situasjoner man kommer opp i, i hverdagen. Det er viktig ha mot til si nei! Ved hjelp av hesteterapien fikk jeg troen p meg selv, selvbildet mitt ble styrket, energien kom mer tilbake, jeg lrte mer om grensesetting, man fikk erfare mestrings-flelse og mye annet. Dette var noe som virkelig hjalp meg og som gjorde meg til en bedre person og jeg fikk det utrolig mye bedre. Dette har jeg ogs satt veldig stor pris p at jeg var med p i etterkant.

Jeg har lrt en del opp igjennom disse rene. Jeg har lrt at uansett hvor tft det enn blir, m man st p sitt og bite tenna sammen til ting blir bedre. Det ikke gi opp er en viktig egenskap, s lenge det ikke blir for mye av det gode! Jeg har lrt at det er i motgang man blir sterk. Jeg har lrt at noen ganger m man gi opp noe for f det bedre. Jeg har lrt sette pris p de sm tingene i livet.

Jeg har lrt det at vise takknemlighet og vre takknemlig er en verdig egenskap lre og bre. Jeg har lrt at venner kommer og gr, men at de ekte bestr. Jeg har lrt at problemer finnes overalt, men at man lser dem p hver sin mte. Jeg har lrt at det vre syk ikke er enkelt og at jeg antakelig m leve med denne sykdommen for resten av livet. Akseptere ting for det de er, er utrolig viktig! Jeg har lrt sette pris p de gode dagene og lre fra de vonde. Erfaring er utrolig viktig og man m suge til seg det som suges kan. Dette kan man f mye bruk for i framtiden!

Det viktigste av alt er at jeg har lrt mye om meg selv og hvem jeg er og hvem jeg nsker vre, og nr du har kommet til det punktet i livet, da er man kommet langt.


Idag sliter jeg fortsatt en del med mltider som frokost og kveldsmat. Og de f gangene jeg spiser disse mltidene er det som regel varm mat p menyen. Jeg spiser ikke brdskiver og kan fremdeles ikke fordra dem. Jeg er mye sliten og har ofte en flelsesmessig berg og dalbane titt og ofte, men generelt har jeg det veldig bra! Jeg sliter fortsatt med at jeg har disse drlige periodene mine da mat er helt utenfor mitt hovedfokus og jeg ikke spiser noen verdens ting. Jeg sliter ogs endel psykisk med at jeg vet at jeg burde spise, men ikke fr det til og at jeg derfor blir veldig sliten, svimmel og syk fortere. Det er ofte en evig sirkel man ikke kommer seg bort ifra med det frste. Jeg har ogs vanskeligheter med takle at jeg har mttet gi opp sport, noe som jeg alltid har elsket siden jeg var seks r. Dette var som en terapi for meg, det var den arenaen jeg kunne virkelig f ut alt av flelser og at det fltes godt. Jeg bor n p Lillehammer med en fantastisk kjreste til samboer, som er veldig forstelsesfull angende denne sykdommen og det gjr det tusen ganger enklere!!!! Takk til deg min kjre.

Kjenner du noen som sliter med mat? Noen i vennekretsen eller du selv har spiseforstyrrelser? Du er for redd eller fler ubehag ved snakke med en eventuell psykolog? Ta gjerne og sjekk ut alternativ behandling. Selv anbefaler jeg hesteterapi. Nr du skjnner hva hesteterapi virkelig gr ut p, s fr du s utrolig mye ut av det. Ting du ikke visste kunne eksistere. Du begynner fle flelser som du aldri fr har flt og du hjelper deg selv p en mte du ikke trodde var mulig. Jeg hper at folk er mer varsomme med slike alvorlige sykdommer. Mange av dem er skjulte og vises kun p innsiden. Derfor er det svrt vanskelig vite hvem som lider av disse sykdommene og hvem som ikke gjr det. Viktig se p tegn ved rop om hjelp. Mange trr ikke ta det frste steget og prver iherdig skrike p hjelp via andre ord eller andre handlingsmnstre. Det er viktig forsikre seg om til mennesker man er glad i at man er der uansett hva!

Om du har sprsml angende min sykdom, hesteterapi eller eventuelt noe annet, send meg gjerne en epost som er skrevet til hyre i bloggfeltet under profilbilde, eller bare kopier teksten: julieodlolien@gmail.com, s skal jeg svare s fort og s godt som jeg bare kan. Jeg elsker hjelpe andre og det er vel ogs mye derfor jeg skriver dette innlegget. Hper noen der ute fr motivasjon til beseire sykdommen.


Klemz

0 kommentarer

Bak fasaden

  • 14.01.2015 - 15:39

Jeg kom til tenke p at jeg aldri har egentlig skrevet s mye om meg selv p bloggen. Det er vel snn at via en blogg, skal mennesker bli kjent med deg gjennom den. Du hilser p en person p en helt annen mte enn nr du hndhilser og str rett framfor vedkommende. Derfor tenkte jeg skrive litt om meg selv. Dette er noe som er langt utenfor min komfort sone. Jeg liker by p meg selv, men da i en helt annen form enn det skulle snakke om seg selv og gi ut faktaopplysninger om meg og mitt liv.

Barndommen:
Jeg har alltid hatt en bra barndom. Jeg bodde med moren min og det har alltid vrt oss to imot verden. Faren min har aldri vrt med i bildet. Han var en skalt one night stand, s og si. Det var vel kanskje noe flelser inne i bildet, men de ble fort borte da han fikk vite at jeg skulle komme til verden. Han er av den typen menneske jeg ser p som veldig selvopptatt. Det har vrt mye innenfor dette omrdet, ting som jeg egentlig ikke vil g ut med i offentligheten. Men det har mye med penger, fornektelse, trer, sinne og fortvilelse. P grunn av alt dette, har mine besteforeldre p mamma'siden spilt en jvla stor rolle. De har alltid vrt der for meg og mamma! Mamma mtte jo jobbe en hel del for forsrge oss to og da bodde jeg s og si hos mine besteforeldre, som betyr utrolig mye for meg.


Jeg har ofte vrt lei meg og flt meg ubrukelig p mange mter i lpet av oppveksten. Dette er s klart p grunn av alt styret med faren min. Jeg flte at jeg ikke var bra nok og at dette var grunnen til at han ikke ville ha meg. Nr jeg var liten grt jeg ofte. Mest nr ingen kunne se meg. Det var da jeg egentlig skulle sove at ting ble som verst. Du vet da man skal prve og sove, men s begynner tankene snurre og man kan ikke forvente sove med det frste? Det var da det var som verst, ellers prvde jeg drive med ting hele tiden, slik at jeg slapp tenke noe mer p det. Jeg er jo et idretts-menneske og startet med dette s fort jeg kunne. Jeg var 6 r og var helt frelst. Jeg var en av de beste og har alltid hatt en gitt gave av at alt som har med idrett kommer veldig lett. Jeg var fdt til vre idrettsutver. Og jeg elsket det. Hvert eneste yeblikk jeg var p enten hndballbanen eller fotballbanen, eller ute i langrennssporet. Da fikk jeg ut alt av flelser og gidde alt av det jeg klarte. Det ble som en terapi for meg og jeg er s uendelig glad for alle sports-yeblikk jeg har ftt opp igjennom rene.



Da jeg var seks r, fant mamma en ny kjreste. Fra jeg var baby til jeg var seks, hadde det alltid vrt kun meg og mamma og jeg husker at det var veldig vanskelig for meg i starten. Jeg hadde alltid hatt ett glansbilde av faren min og hvordan jeg trodde han var og s ut. I og med at han ikke var der og ikke ville ha meg. S var jeg livredd for at ogs denne skalte kjresten til mamma, heller ikke ville ha meg. Men vi to fant tonen ganske fort. Jeg var veldig glad i mannfolk nr jeg var liten og dette var nok fordi jeg skte trst til enhver mann jeg s, uansett om jeg kjente vedkommende eller ikke. Vi kom fort overens og vi ble veldig gode venner. Han behandlet meg s bra og var s snill mot meg, han tok meg under armen som om jeg skulle vrt hans datter. Dette reddet meg. Jeg er evig takknemlig for at han var slik mot meg. Det er jo mange som ikke er s heldige!

Da jeg var ni r, fikk jeg en lillebror. Jeg hadde i alle r nsket meg ssken og faktisk en lillebror, s dette passet meg perfekt. Jeg var helt i ekstase. Et-to r tidligere hadde mamma mistet det forrige barnet hun ventet og jeg husker vi var alle tre helt knust. Spesielt jeg. S jeg turte ikke slippe jubelen ls fr jeg s at han var i levende livet. 8. juni 2003 kom lillebroren min, rjan til verden. Jeg elsket han fra frste yekast og jeg tror jeg var mer glad enn mamma og stefaren min til sammen. Jeg var nok mer mamma enn det mamma var, men mamma visste godt hvor mye det betydde for meg f en lillebror, s hun lot meg lre alt om alt som hadde med babyer gjre.


Da jeg var 10 r, var jeg og min lille familie p fire stk, p ferietur og stefaren min sin familie i Nord Norge. Da vi hadde stoppet et dgn for hvile oss p en campingplass et sted langs veien, fikk vi en telefon fra faren min. Det viste seg at mamma hadde prvd ftt tak i han, slik at vi kunne arrangere et mte. Jeg kunne ikke tro mine egne rer og ble helt sltt i bakken. Jeg husker at alt begynte snurre, alt av tanker og flelser kom opp mot overflaten og jeg kjente at trene trengte p. Jeg gikk ut og satte meg p en huske som var finne p plassen. Jeg husket og det hjalp meg med berolige meg selv. Jeg skulle f lov til mte faren min, for frste gang i hele mitt liv. Jeg var 10 r og hadde aldri sett faren min. Dette var virkelig STORT! Jeg hadde jo sett noen bilder av han, men det sier jo ikke s mye om en person.

Jeg husker enda den uendelig lange bilturen. Bilturen hvor man aldri kom fram. Jeg vet ikke om jeg eller mamma var mest nervs. Jeg husker at jeg var et flelsesmessig vrak. Det var s mange flelser p en og samme gang. Det var vanskelig skjnne at dette var virkelig og jeg mtte nesten klype meg selv i armen for skjnne at dette var virkelig! Da vi endelig kom fram. Kom bestefaren min ut p trappa for ta oss imot. Han hadde trer i ynene og man kunne se at han var minst like lykkelig som jeg var i frste mte med min andre bestefar. S kom resten av familien. Selve mte med faren min husker jeg faktisk ikke. Alt var s uvirkelig. S mange mennesker hilse p. Jeg visste at jeg hadde to storessken og to lillessken p far-siden. Noe som er ganske ironisk i og med at jeg alltid har nsket meg ssken. N viste det seg at jeg hadde fem totalt med de p bde mamma og pappa sin side. Det ble et fantastisk mte med den andre siden av min familie. (har dessverre ingen bilder i fra det, her jeg er n.)

Etter dette besket var det igjen mange flelser. Det var bde godt og trist dra der i fra. Det tok opptil flere dager fr jeg skjnte at det faktisk hadde skjedd. Selv om jeg var bare 10 r, var jeg ganske moden for min alder og hadde opplevd mer enn de fleste andre jeg kjente. Jeg angrer ikke p mte med faren min. Men jeg vet at han aldri kommer til vre i nrheten av det glansbildet jeg hadde av han og det sret meg. I dag har jeg skjnt at det ikke har vrt meg det har vrt noe galt med, men han. Det er fortsatt yeblikk der jeg blir veldig emosjonell pga det hele og blir lei meg og snt. Men jeg har skjnt at jeg har det mye bedre uten han, og jeg har valgt ikke ha kontakt med han, s per dags dato har jeg ikke s mye kontakt med noen av den siden av familien min. Det er trist, men noen ganger blir det bare snn. Dessverre.

Jeg har ogs igjennom hele min oppvekst og barndom slitt med det de senere har funnet ut er en form for spiseforstyrrelse. Den kalles "spiseforstyrrelse i barndommen" og er noe jeg ble fdt med. Jeg hadde ikke ftt nok nring inne i mamma sin mage og var veldig underernrt da jeg kom til verden. Jeg l kun og ristet. De var redde for at jeg ikke skulle bli bedre og ga meg saltvanns-lsning som gjorde meg bedre. Men jeg har helt siden da slitt med spise. Dette er noe jeg skal lage et helt eget innlegg om, fordi jeg vet hvor mange andre som sliter med spiseforstyrrelse og hvor ille dette kan vre. S flg med videre for en enda et innlegg om bak fasaden! Tenkte det var best dele det litt opp ettersom det blir s forbanna mye lese....


Flg med senere idag eller imorgen for mer "bak fasaden" - stoff. Hper dere begynner bli litt bedre kjent med meg og at dere ikke tror dette er et rop om medflelse eller oppmerksomhet. Dette M jeg bare poengtere. Jeg vet at jeg er en av mange tusen som har slitt med problemer med en av foreldrene. Det finnes s mange foreldre, som slettes ikke skulle blitt foreldre. Og for disse stakkarslige ungene, fler jeg virkelig medflelse for. Dette er noe det barnet m leve med resten av livet og det er s utrolig urettferdig. Jeg hper jeg i lpet av denne "bak fasaden"- stoffet ogs hjelper noen som fler eller sliter med det samme.

Takk for meg for denne gang.

Klemz



2 kommentarer

Hverdagshelten min

  • 19.10.2014 - 23:11

Idag har min kjre mamma bursdag. Gud for en dame dette er! Jeg er s ufattelig glad i den dama at du aner ikke. Vi har vrt igjennom s mye sammen og det er ikke en ting vi ikke vet om hverandre. Vi forteller hverandre alt. Sttter hverandre gjennom tykt og tynt og reiser oss sammen i vanskelige tider. Hun er s omsorgsfull og full av kjrlighet og gjr kun sitt beste for barna sine. Skulle ofret alt jeg kunne for reddet henne.

Dette er dedikert til min fantastiske mamma:
Kjre vakre, fine, snille og beste mamma'n min! Du er virkelig den sterkeste personen jeg vet om. Styrken du har hatt igjennom alle mine 19 r er grunnen til at jeg er den personen som jeg er idag.Dette er en person jeg er stolt av kunne vre og en person jeg prver gjre bedre for hver dag som gr. Styrken din har ogs gjort meg til en sterk person og sammen har vi gjort hverandre sterkere gjennom livets lange lp. Vi har hatt uendelig mange nedturer, men likevel har vi klart kjempet oss gjennom det i sammen. Bndet vrt er s altfor sterk og vi er i bunn og grunn for avhengig av hverandre. Jeg vil du skal vite at jeg er stolt av vre datteren din og at jeg er s uendelig glad og utrolig heldig for ha ftt udelt en s fantastisk flott mamma som deg. Du er best! I nedturer og oppturer str vi sammen, med trer eller smil, s skal vi komme oss gjennom alt som mtte komme vr vei. Jeg er s utrolig glad i deg, verdens mest fantastiske og sterkeste mamma.

Hper du har hatt en fantastisk fin dag og en flott feiring for det har du virkelig fortjent! <3 Glad for at du likte kaken som jeg fikset til deg.


Frste forsk p lage bursdagskake endte i fiasko hvor jeg mtte kaste hele fordmte kaka, siden den gikk i stykker. Forbanna som jeg var la jeg meg og fikk en natts svn p ye og prvde p nytt igjen dagen etter fiaskoen. Etter mye om og men, fikk jeg til dette resultatet og smaken var heller ikke s verst. Ble veldig fornyd ettersom dette er mitt frste forsk p en slik kake. Det er sjokoladekake med marsipanlokk p.Tenkte hva jeg skulle lage til pynt for at det skulle passe mamma og hennes personlighet. Derfor ble det hjerter med vinger og blomst. Hjerte fordi jeg er s utrolig glad i henne og fordi det betyr kjrlighet. Vinger fordi hun er min engel og elsker engler. Og en blomst fordi hun er min helt spesielle blomme.

Love and peace, alle klemmer i verden gr til det fantastiske bursdagsbarnet. Love you, mom <3

0 kommentarer
  • Eldre innlegg
hits