I need some help

  • 13.08.2015 - 13:02

God torsdag, flotte lesere! 

Idag er en slik dag hvor jeg har total skrivesperre.... Så til de grader

Det er overhodet ingenting jeg kjenner jeg vil få sagt eller vet hva jeg kan tilby dere. Så istedenfor å skrive i det vide og det breie med en hel haug av ord som ikke henger på greip, vil jeg heller spørre etter deres hjelp. 

Så nå spør jeg virkelig om hjelp  her. Hva vil dere se på bloggen idag og framover? Jeg tar imot alle tips jeg kan få. Og jeg er også inne i det såkalte "utfordrings-moduset", så her er det bare å øse på med forslag. Jeg setter uendelig stor pris på alle forslag som kommer inn. Så skriv hva du vil se mer av i kommentarfeltet, så skal jeg gjøre mitt beste for å levere. Er det noe du savner? Noe du vil ha mer av? Noe du ikke har sett? 

NTHLEE | via Tumblr
BRING IT ON ❤

0 kommentarer

GET TO KNOW ME

  • 19.04.2015 - 17:49

Hei igjen ❤ Jeg håper dere har hatt en fortreffelig aften!

Her om dagen var jeg jo såpass stor i kjeften og la ut om at jeg skulle bli så mye flinkere til å dele mer og gi mer av meg selv. Men det er lettere sagt enn gjort, er det ikke? Er jo ikke så forbanna lett å gi av seg selv da man ikke ser hverandre face to face eller omgås personlig. Men for å gi litt mer av meg selv, tenkte jeg å skrive ned noen ting som dere muligens ikke vet om meg, eller som dere kanskje visste, men har glemt. Uansett er det en fin måte å bli bedre kjent, så here it goes... 

❤ Jeg er født uten luktesans og kan ikke lukte de deilige luktene som blomstre og parfymer gir. Dette er noe jeg personlig syns er skikkelig rævva, for å si det mildt. Mange sier jeg er heldig som slippe å lukte de vonde luktene. Men jeg skulle jammen meg gitt mye for å få luktesans. Jeg vil lukte de luktene som bare tar deg til et helt annet sted. Som gir deg en indre glede, jeg aldri har fått opplevd før.

❤ Da jeg ble født hadde jeg både kolikk og jeg ble født med beina vendt mot hverandre. Dette gjorde at jeg hadde veldig store smerter over lengre tid. Etter 3 måneder gikk mamma til kiropraktor og jeg ble heldigvis kvitt kolikken. For å rette ut beina måtte jeg gå med "spesial-lagde" sko og de gjorde at beina mine ble vendt utover igjen. Den dag idag har jeg fremdeles problemer med at jeg ofte har store smerter i beina.


❤ Jeg har til sammen 6 halvsøsken og ingen som jeg deler begge foreldre med. En storebror, en storesøster, to lillesøstre og to lillebrødre. Dessverre har jeg ikke så mye kontakt med mine 5 halvsøsken som bor på forskjellige steder, men jeg har tett oppfølging når det gjelder lillebroren min. Og personlig føler jeg at jeg kun har en lillebror. Det er da ni år mellom oss og vi har egentlig et ganske bra forhold til tross for aldersforskjellen. Differansen mellom søsknene mine er fra 32 til 2 år, så det sier jo litt. 

❤ Jeg trives oftest i mitt eget selskap og pleide som regel å foretrekke å være alene fremfor å henge med venner. Dette har heldigvis forandret seg og jeg er blitt mer sosial og elsker å henge med mine nærmeste. Men jeg holder fortsatt en knapp på de små stundene der man kun har seg selv å forholde seg til og kan gjøre akkurat hva man vil. 

❤ Det er ofte at mennesker ser på meg som veldig rar og sær. Dette er noe jeg da ikke nekter for, siden det egentlig er mye av sanning. Dette kan være alt i fra at jeg må ha lompa på "rett side" til at jeg ikke liker grønnsaker, men spiser lapskaus. Det er veldig mye sånne små ting som jeg er helt fenomenal til å ha sære ting ved. Heldigvis vet de nærmeste om det meste og ser ikke på meg som en weirdo. Det er bare sånn jeg alltid har vært og sånn jeg alltid kommer til å være. 

❤ Jeg setter veldig pris på familien min. Og det største forbildet mitt her i verden er selvfølgelig mamma. Hun er helt enestående! Om det ikke hadde vært for mamma, så hadde jeg nok ikke vært den jeg er idag. Kanskje jeg ikke hadde vært her i det hele tatt. Hun har vært en ekstremt viktig støttespiller opp igjennom alle år og jeg er henne evig takknemlig for alt hun har gjort for meg. Jeg tror nok at alle som kjenner meg vet at jeg forguder mamma'en min og det er ofte at vennene mine blir misunnelige på forholdet som jeg har til mamma. Noe jeg fullt og helt forstår! 

❤ Noe jeg hater mest her i verden er å krangle. Dette er noe jeg ofte går rundt grøten minst hundre ganger for å slippe unna. Men heldigvis er jeg blitt en sterkere person og vet når jeg skal orke å bruke energien min på og krangle og når jeg rett og slett bare skal gi f***. Det er såpass mange mennesker som man bare gir og gir til, men aldri får noe tilbake av og slike mennesker er jeg forbanna lei av. I et vennskap/ forhold skal man både gi og ta og dette går begge veier. Det å lære seg å fordele energien sin ut i fra mennesker i livet sitt er en ekstremt viktig egenskap og jeg er blitt ganske god på å se hvem jeg burde beholde og sette pris på og hvem som jeg burde sile ut. 


❤ Siden jeg var seks år har jeg hatt en stefar som har vært helt fantastisk. Han har tatt hånd om meg, trøstet meg, elsket meg og ikke minst lært meg en masse ting som jeg kan ta med videre i livet. Han har tatt meg under vingen sin, som om jeg var hans egen datter og dette er noe jeg alltid vil sette ekstremt stor pris på. Han har igjennom mange år vært en ekstra god og viktig person i livet mitt og det vil han alltid være. Jeg er evig takknemlig for å ha fått tildelt en slik stefar som det! Siden dette ikke er hverdagslig kost. Har hørt mange forferdelige historier som ikke har endt like bra som min historie. 

❤ Hver dag trenger jeg min daglige dose av brus, da i form av cola. Alle som kjenner meg vet at jeg ikke kan leve uten cola og at jeg antakeligvis ville dødd om cola ikke lenger eksisterer. Dette har jeg vært avhengig av i mange år og dessverre så blir det ikke noe bedre. Jeg blir fysisk dårlig om jeg ikke får den dagligdagse dosa mi, bokstavelig talt. Heldigvis har jeg klart å skjerpe meg noe, men det er fremdeles en lang vei å gå for å bli avhengighets-fri.  

❤ Ola-bukser og pen-sko er noe av det verste jeg kan shoppe og er noe jeg helst vil unngå. Dette er noe jeg shopper kun når jeg må og aldri ellers. Pen-sko er det ikke alltid jeg kjøper da jeg må en gang, fordi jeg generelt aldri finner meg sko når jeg trenger det. Har som regel to par ola-bukse som går på rundgang og ellers venter jeg helt til disse er fullstendig utslitte før jeg kjøper meg nye. Folk må  jo tro at jeg ikke eier klær, men dette er langt fra sannheten. Jeg har hele klesskapet fullt av klær og vell så det, men jeg er som folk flest og har mine favoritter, som da også blir brukt veldig flittig.  

❤ Jeg har gått på folkehøgskole, noe som var for meg litt annerledes enn for alle andre vil jeg tro. Mange stifter vennskap for livet, men slik var det nok ikke for meg. Jeg skaffet meg jo et par venner, men ikke noen som jeg har noe spesielt stor kontakt med nå. De ni månedene jeg gikk på folkehøgskole, var jeg en helt annen person enn det jeg til vanligvis pleide å være. Jeg ble veldig innesluttet og var tappet for energi. Noe som er det stikk motsatte av de fleste andre. Jeg satt heller inne å så serier, enn å være med ut å spille volleyball. Men jeg lærte også utrolig mye om meg selv og om hvordan jeg er som person og jeg vokste uendelig mye som person i løpet av de månedene, så jeg fikk jo mye ut av det allikevel.  

❤ Fikk drømmen min oppfylt da jeg var med klassen min på folkehøgskolen til USA, noe som virkelig var helt magisk. Mange minner er plottet inn i favorittboka der ja. Rappelerte ned fra en 35 meter høy bygning, shoppet til lommeboka svei og vi dro til Disney World. Jeg har vært i Disney World i Paris en gang før, men dette her var noe helt eget. Var jo bedre å være der som 19-åring enn som en liten kid. Man blir faktisk aldri for gammel for å dra dit og jeg skulle gitt veldig mye for å dra tilbake!  


❤ Da jeg begynte å bli voksen og skulle finne meg prevensjon, ble det mye ståhei. Var hos helsesøster og fikk et slag piller, men jeg fikk allergisk reaksjon og ble veldig dårlig. Da jeg skulle prøve ett annet slag, skjedde det samme igjen og vi var veldig usikre på hvordan dette skulle løse seg. Da jeg ikke tålte de pillene som skulle gi minst bivirkninger, så det veldig svart ut for min prevensjons-framtid. Legene trodde ikke at jeg ville tåle p-stav og den slags, men jeg var villig til å prøve spiral. Og heldigvis så fungerte dette kjempe fint og jeg har ikke hatt noe som helst problemer med dette. Pjoo, så kan vi vente ei lita stund med babyer likevel! HURRA  

Håper dette var til stor hjelp og at dere fant ut ting om meg som dere ikke visste fra før av. Om dere har noen spørsmål angående det jeg skrev eller det er noe mer dere lurer på, ikke vær redd for å spørre. Jeg svarer gladelig så godt jeg bare kan! 

SMASK  

2 kommentarer

Hvitt og grått

  • 24.02.2015 - 15:14

Jeg kom hjem for en snau time siden og har siden da ligget som et slakt på sofaen. I dag har det vært et ufyselig vær, noe som gjør at det å sitte inne i sofaen bare er en fryd. Det er det så og si heletiden, men på slike dager er det ufattelig deilig å være inne og kose seg. Tenkte nå å tsette på en vaskemaskin, for deretter å ta meg en liten powernap. Elsker jo disse powernapene. Selv om jeg angrer hver bidige gang, når jeg skal til å legge meg om kvelden og er lys våken! 

 

Hva har du gjort idag? 

0 kommentarer

Selvfølgelig

  • 19.02.2015 - 13:56

Det skulle jo skje. Det var ment til å skje. Akkurat meg. Etter noen harde, lange og super travle arbeidsdager med å stelle de eldre angående omgangssyken, ble jeg selvfølgelig smittet selv. Så nå ligger jeg her i senga og føler uendelig synd på meg selv. Her har jeg ligget siden halv sju i morges, da jeg våknet av å føle meg akutt syk. Rakk heldigvis å løpe på do før det kom noe. Heldigvis har det kommet bare bakveien enda, men har ikke spist så mye i det siste, så regner med at det kommer andre veien etter hvert. Føler med de gamle nå, som overhodet ikke klarer å ta vare på seg selv og jeg på 20 år klarer så vidt å komme meg fra senga til badet. 

Det er helt forferdelig. Og iallefall når man har det begge veier, som de fleste gamle også har hatt. Smittsomt til tusen, så måtte unngå Kim idag og være skikkelig hard mot han. Stakkars, han skjønte jo ingenting. Jeg hadde gått på kontoret og lagt meg på en dyne der, ettersom jeg var så inni granskauen uvel at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Han våknet så klart ikke av alarmen sin, eller han sto ikke opp. Fordi jeg pleier som regel å vekke han når jeg drar. Men nå måtte jeg jo holde meg vekk fra han, slik at han ikke skulle bli smittet også. Dette er jo så sinnsykt smittsomt. Ringte derfor til han og sa at han måtte pelle seg opp og på jobb. Han sto opp og kom inn på kontoret, hvor jeg ba han komme seg ut igjen, fordi jeg var blitt smittet. Stakkars gutt. Var veldig frekk mot han, men dette unner jeg ingen. 

Sendte også melding til de to venninne jeg hadde på besøk her forleden, for å informere om at jeg var blitt syk og at jeg inderlig ikke håpet at de også skulle bli det og at de måtte være litt obs. Nå kjenner jeg at det snart er på tide å få litt mat i skrotten, selv om jeg overhodet ikke har lyst og føler jeg må spy bare ved tanken. Fant egentlig ikke noe bilde for anledning som egnet seg, derfor får dette innlegget være bilde-løst. 


Så idag skal jeg kose meg med mine to bestevenner doskåla og bøtta <3 Håper dere har en litt mer fortreffelig dag og får gått ut å nyte sola!  

0 kommentarer

Ett og ett halvt år

  • 05.02.2015 - 13:06

Til min kjære samboer, Kim //kimmitamtam 

Idag er det 1,5 år siden jeg ble sammen med Kim. Og denne tiden har jo gått kjempe fort. Når jeg ser tilbake på alt vi har gjort sammen, alle minnene vi har gjort og hvordan livene våres gikk perfekt som hånd og hanske, da får jeg et bredt smil om munnen. For jeg har aldri i mitt liv vært lykkeligere, enn når jeg er sammen med Kim. Han er så kjærlig, omsorgsfull og godhjerta. Han vil kun det beste for meg hele tiden og han må alltid forsikre seg iallefall to ganger om jeg har det bra. Det er så utrolig deilig å ha en sånn følelse, den følelsen av at uansett hvor langt nede du er, uansett hvor dårlig dagen din enn måtte være, så har du noe bra å se fram til å komme hjem til. Du vet at den ene personen som venter deg der hjemme, vil gjøre alt for å få deg til  å føle deg bedre. 

Det er dette jeg liker så godt med Kim. Han er helt fantastisk flink til å få meg til å føle meg bedre. På de verste dagene mine, der det er få sekunder før jeg flyr på veggen, så er han der og får meg til å se annerledes på ting. Han får meg deretter fort til å smile like etter dette. Og det er sånn det burde være. Vi krangler så og si aldri. Vi har noen diskusjoner i ny og ne, men vi har aldri hatt noen stor krangel i løpet av den lange stunden vi har vært sammen. Noe jeg er sjeleglad for, siden jeg hater å krangle. Men vi er veldig like, men også ganske ulike. Men vi vet det å respektere hverandre, godt nok til at den andre føler seg helt fri og frank. Og det er så deilig! Jeg stoler helt og holdent på Kim og jeg vet at han gjør det samme. Og det har så mye å si for et forhold. Tillit har alt å si.
Han har ikke bare gjort hverdagen min enklere, men livet blir nå sett på med et mer åpent sinn og flere positive sider. Jeg er så glad for at jeg har en mann som virkelig vet det å ta vare på meg, som respekterer meg, stoler på meg og vil være sammen med meg til alle døgnets tider. Han er så god. Og jeg unner alle og en hver en slik mann! Alle kvinnfolk burde ha et mannfolk som har sin første prioritet til at du skal ha det bra. Og visa versa. To mennesker som gjør små ting i hverdagen for at den andre parten skal ha det bra, det er to mennesker som virkelig bryr seg om hverandre!

Takk for at du er så fantastisk herlig, at du tar vare på meg, at du holder ut med min følelsesladede berg og dalbane, at du får meg til å føle meg trygg og at du gir meg håp om at alt ting blir bra til slutt. Takk for at du respekterer meg for den jeg er og at du alltid får meg til å smile. Takk for at du får meg til å føle meg vakker og elsket. Takk for at du er en god lytter og for at du vil bo med meg. Takk for alle magiske minnene vi har lagd sammen og for alle som kommer til å oppstå. Du er den mest fantastiske personen jeg noensinne har møtt, og jeg elsker å lære nye ting om deg for hver dag som går. Jeg elsker deg av hele mitt hjerte. 

- Jenta di  

6 kommentarer

10 FACTS

  • 21.01.2015 - 23:52

 Før syns jeg alltid sånne innlegg var så sykt klisjé. Men de er jo egentlig ganske morsomme og kan avsløre en hel del ting som man kanskje ikke var helt klar over. 

1. NULL LUKTESANS
Det er faktisk helt sant. Jeg har zero luktesans. Det vil si at jeg ble født uten luktesans og har derfor aldri hatt luktesans. Jeg vet ikke hvordan det er å lukte, noe som er både positivt og negativt i seg selv. Skal dog innrømme at det ikke alltid er like gøy å være jente, da jeg ikke kan lukte de sykt gode parfymene som finnes. Dette pleier jeg da å få til jul og bursdag av mennesker som kjenner meg så godt at de vet om hemmeligheten. Er ikke så mange som vet om det og de fleste som allerede vet det, pleier å glemme det. Er nok et arvelig fenomen, ettersom mamma heller ikke har noen luktesans. 

2.  SEKS SØSKEN 
Jeg har totalt seks søsken og alle er halve. Det er kun 1 jeg har daglig kontakt med og de 5 andre ser jeg eller snakker nesten aldri med. Jeg har tre brødre og tre søstre. Halvt om halvt og heldigvis deler jeg ikke 100 % blod med noen av dem. 

3. AVHENGIG AV COLA
Dersom det ikke finnes coca cola i kjøleskapet får jeg angst. Dette er noe jeg bare må ha og dersom jeg ikke får det blir jeg gretten. Kan ikke huske noen når jeg ikke hadde helt febrilsk lyst på cola. Det er min beste venn gjennom alle tider. Prøver dog å trappe litt ned med det, siden det ikke er helt bra for tenner og helse. Men det går forsåvidt ikke så veldig bra. Jeg blir faktisk fysisk og psykisk dårlig dersom jeg ikke får iallefall en slurk om dagen. Det kan faktisk ofte bare være nok, en fordømt slurk og det kan gjøre dagen min 1000 ganger bedre. Det er helt sykt.

4. HATER URETTFERDIGHET
Er det noe av det verste jeg vet om så er det urettferdighet. Og jeg blir så jævlig forbanna hver gang hverken jeg eller noen jeg kjenner, eller ikke kjenner for den saks skyld blir behandlet urettferdig. Det er faktisk de få gangene jeg blir dritsur og sier ordentlig i fra om hva jeg mener om den saken.  

5. FAVORITTFARGEN ER LILLA
Jeg elsker alt som er lilla. Alt i leiligheten er så og si lilla og jeg må ofte nekte meg selv å kjøpe mer lilla før alt jeg eier og har er lilla. Lilla-dilla til tusen liksom. Alle som kjenner meg vet dette veldig godt og tørr derfor sjeldent å kjøpe ting eller klær som er i andre farger enn lilla. Så lenge det er lilla vet de at jeg blir fornøyd. 

6. ER PANDA-FRELST
Jeg er helt pandafrelst og syns disse dyrene er noe av det søteste i verden. For ikke lenge siden kjøpte jeg meg en skikkelig søt kosebamse som selvfølgelig var en panda som jeg holder varm om nettene tett inntil meg. Kjæresten min er så og si danket ut og syns dette er veldig urettferdig. Jeg har nå navnet han Mio og han er min nye hjerteknuser.  

7. EIER MIN EGEN BIL
Faktisk så eier jeg min egen bil. Det er en turkis som jeg liker å kalle det, men som vognkortet forteller at den er grønn farga Seat Cordoba. Den går så og si som ei kule hver dag og frakter meg fra A til B når jeg måtte føle for det. Er noe med det der å føle seg så fri og faktisk være litt stolt av å eie sin egen bil.  

8. KJØTTKAKER ER LIVRETTEN  
Dette er noe det har vært helt siden jeg så dagens lys. I alle år har mine kjøttkakede venner vært trofaste følgesvenner. Biff ligger da på en god 2. plass. Disse kjøttkakene kan ikke være grove og må være fine, slik at de egentlig kalles medisterkaker, men på mitt språk kalles det kjøttkaker, men dette er blitt tatt feil av mang en gang. 

9. BROKKOLI SOM GRØNNSAKSFAVORITT
Den eneste grønnsaken jeg spiser er brokkoli. Jeg spiser hverken grønnsaker eller salat. Dette er noe jeg aldri har gjort. Derfor lever jeg en noget usunn livsstil som mange så fint kaller det. Men det har aldri plaget meg noen verdens ting. Jeg sier ofte at jeg nok er det mest usunne mennesket du kjenner og som regel er det som oftest sant. Men jeg har aldri vært opptatt av å være sunn, det er ikke helt min greie.  

10. JEG ER VELDIG KREATIV
Jeg er den som alltid finner på noe å lage, male, tegne eller gjøre. Jeg er meget kreativ og har ofte fått komplementer angående dette. Jeg har også i senere tid begynt å bake og har vist meg til å være en ganske så flink baker også. Det som også er morsomt er at jeg får vist min kreative side ved å pynte kakene. Kreativiteten min har ligget i blodet mitt siden jeg bare var ei lita jente. Syns dette er veldig morsomt og bruker det ofte da jeg ikke har noe annet å gjøre.  


Det var da 10 fact om meg. Nå skal jeg bare koke meg noen pølser og sluke ned, før jeg skal busselalle. Nattaklemz

0 kommentarer

Bak fasaden del #2

  • 18.01.2015 - 23:51

Den alvorlige (skjulte) sykdommen 

Tok meg litt tid å komme tilbake etter forrige innlegg. Er noe spesielt ved det å dele så personlige ting med resten av verden via sosiale medier. Som jeg sa i det tidligere innlegget, så er det usedvanlig mange som lider av spiseforstyrrelser. Stadig flere og flere lider av spiseforstyrrelse. Rundt en kvart million mennesker lider av en form for spiseforstyrrelser. Halvparten av dem fanges ikke opp av systemet. 

230.000 kvinner mellom 14 og 44 år i Norge har en spiseforstyrrelse. I tillegg regner man rundt 25. 000 gutter/menn. Det betyr at en ¼ million mennesker lider av sykdommen. 50. 000 av dem er så alvorlig syke at de trenger profesjonell behandling. Bare 3500 får hjelp. Det betyr at 46.500 mennesker med en alvorlig spiseforstyrrelse ikke får hjelp. De fanges ikke opp av helsevesenet - det fins verken ressurser eller fagfolk til å ta seg av dem. Og det er store mørketall. ½ av dem med spiseforstyrrelser fanges ikke opp ved psykiatriske poliklinikker eller hos allmennleger. //NRK

Kjenner du noen med spiseforstyrrelse? Har du spiseforstyrrelse selv? Eller har du hatt det? Har du noen gang følt at helsevesenet  ikke har trodd på deg og har vendt deg ryggen? Jeg har vært der. 

Min historie: 
Alt startet  da jeg ble født. Som sagt i det tidligere innlegget. Jeg hadde ikke fått nok næring i mamma's mage og var derfor veldig underernært.  Jeg skrek og skrek og skrek. De ga meg derfor sukkervann i håp om at jeg skulle bli bedre raskere. Og det ble jeg akkurat der og da. Men jeg ble aldri helt bra. Det var bare en midlertidig løsning. Da jeg var 18 mnd, ble jeg lagt inn fordi jeg ikke spiste. Også fordi jeg hadde en uvanlig tendens til å stikke fingeren min inn i munnen etter at jeg hadde spist, slik at jeg brakk meg. Spesielt om det var melkeprodukter.  dette er jo særdeles uvanlig å gjøre i en alder av 18 mnd og mamma fikk meg heldigvis lagt inn på sykehus. 

Problemet var på denne tiden at jeg ikke spiste frokost eller kveldsmat. Jeg var av den typen som kun spiste middagsmat og svært få varianter. Det gikk for det meste i pølse og kjøttkaker. Brødskiver er noe jeg har hatet  siden første dag jeg så verdens lys og noe jeg fremdeles gjør. Helsepersonellet ved sykehuset trodde det bare var mamma som var hysterisk og jeg som var vrang. Derfor fikk jeg testet meg skikkelig, da noen sykesøstre fra sykehuset var fast bestemte på å få i meg mat. Jeg satt der i flere timer uten å røre maten og det var helt utenkelig for lille meg å spise maten de hadde funnet fram til meg De skulle teste meg ut på skikkelig og fant fram den maten jeg hatet aller mest, nemlig brødskiver og andre ting jeg ikke var spesielt begeistret for. Det var mamma som hadde fortalt dem hva jeg absolutt ikke spiste. Men sykesøstrene trodde fint lite på mamma og så på henne som en altfor bekymret alenemor. De var fast bestemte på at jeg skulle spise opp maten, så lenge mamma holdt seg langt uten for rekkevidde. Men jeg spiste ikke allikevel. 

Etter snaut en uke fikk jeg plutselig oppkast-syken og jeg og mamma ble oppriktig kastet på dør av sykehuset. De trodde jeg var smittebærer og ville kvitte seg med meg så fort som mulig. De bokstavelig talt pakket kofferten til meg og mamma og hivde oss på gangen og sa takk for seg. Der sto stakkarslige mamma igjen, helt alene med dattera si på 18 mnd, uten bil og 45 min borte fra sitt eget hus. Tenk deg den følelsen av å ikke bli tatt på alvor! Og den følelsen av å bli kastet ut av et sykehus som er lagd for å hjelpe mennesker som trenger hjelp.. Det er ufattelig, hvor dårlig de behandlet oss og dette er en av mange grunner til at jeg egentlig har et dårlig syn på det Norske helsevesen den dag idag. Selv om de gjør mye bra, er det også mye som kan forbedres! 

Etter dette gikk jeg fortsatt til timer hos helsesøster på hjemplassen min. Etter som jeg ikke likte å sitte på fanget å kose, noe som var svært uvanlig for barn på min alder, så ble både mamma og helsesøster bekymret over dette. De fikk med seg flere mennesker som en ergoterapeut eller en fysioterapeut og ville starte en behandling på meg. Denne formen for behandling kalles "børste behandling". Denne gikk ut på at jeg skulle ligge kun iført truse og bli strøket på av en børste-lignende sak. for å bli vant til at noen berørte meg og for å føle nærheten til noe. Først skulle dette gjøres opptil flere ganger om dagen, slik at mamma måtte skaffe seg permisjon ifra jobben sin. Deretter skulle det avta mer og mer. Dette skulle gjøre meg mer vant til å bli holdt rundt og at jeg holdt rund noen. Det ble aldri sånn. Jeg ble ikke noe mer glad i å sitte på fanget å kose. 


I alderen 1-4 år, hadde jeg mye oppkast-syken. Jeg kastet opp ustanselig! Dette var svært slitsomt for både meg og mamma. Ofte kunne jeg kaste opp mens jeg sov, og ikke registrere det en gang. Men da jeg var rundt 4 år begynte det å avta mer og mer. Men det var den tiden hvor jeg skulle begynne å få sinnssykt hodepine. Migrene så til de grader. Jeg hadde såkalte anfall i form av å kaste opp. Da jeg fikk kastet opp, lettet det litt på trykket, men det gjorde forsatt helsikes vondt. Til slutt gikk mamma med meg til en healer med såkalte varme hender. Dette skulle være et vendepunkt i mitt liv. Migrenen ble borte og en enklere hverdag var i vente. 

I samarbeid med helsesøster fikk mamma meg til å begynne i barnehagen et år tidligere enn alle de andre på min alder. Dette var fordi de hadde et lite håp om at, når jeg fikk se andre unger spise, så ville jeg også få lyst til å gjøre det samme som de. Men den gang ei. Jeg så de andre ungene spiste, men jeg ville ikke gjøre det samme. Min aller største frykt her i verden er brødskiver. Det er et hat-objekt og hver gang jeg spiste det, måtte jeg kaste opp. Så idag spiser jeg aldri brødskiver. ALDRI. 

Jeg ble også henvist til BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), hvor jeg gikk til psykolog i ca. 2 år. Dette ga ingen resultater og jeg følte meg ikke tatt på alvor. Jeg følte at dette ikke var noe for meg og at jeg ville avslutte behandlingen. Selv var jeg ni-ti år, men jeg var som sagt en moden liten jente, som visste at noe var galt med meg, men ikke helt hva eller hvor problemet lå.. Behandlingen ble derfor avsluttet. 

Noen besvimelser senere, (som gjorde at jeg måtte slutte med det jeg elsket mest her i verden nemlig fotball og håndball) tok jeg igjen kontakt med samme helsesøster, som et siste rop om hjelp. Jeg var en aktiv ung jente, som levde for idrett, men som slettes ikke hadde krefter eller energi til å drive med det jeg elsket mest i hele verden. Dette gjorde meg veldig trist og opprørt. Helsesøster foreslo å prøve BUP en siste gang. Jeg var veldig imot det i starten, siden jeg hadde følt meg så latterliggjort sist gang jeg var der. Jeg hadde fått en kniv skjørt gjennom hjerte og det var vanskelig å glemme smerten "arret" gjorde. Mamma var også veldig skeptisk og ville ikke at jeg skulle bli såret igjen. Vi hadde jo prøvd alt mellom himmel og jord. 

Vi startet på nytt et nytt kapittel og tok opp igjen en ny behandling ved BUP. Denne gangen var det heldigvis et bedre utgangspunkt som møtte oss. Personalet som jobbet der opptrådte i såkalte team. Teamet besto av to psykologer og en lege. På mange av behandlingstimene pratet jeg med den ene psykologen, mens mamma snakket med den andre. I gjennom tester, spørsmål, familiekart og samtaler ble jeg diagnostisert med diagnosen "spiseforstyrrelse i barndommen". Mange ville nok sett på å bli diagnostisert som noe negativt, men for meg ble det en svært positiv opplevelse. Jeg kunne endelig legge alle tanker om at dette var noe jeg bare hadde funnet opp inne i det lille syke hodet mitt på hylla. Noe som i seg selv var en lettelse. Psykologen min trodde også at pga min underernæring ved fødselen var noe som hadde startet bølgen og at jeg så og si var født med diagnosen.

Dette er en veldig uvanlig form for spiseforstyrrelse og det er mange som ikke vet at den engang eksisterer. Derfor har det vært veldig vanskelig for meg og andre å finne ut hva som skal til for å hjelpe. Trolig vil jeg ha denne sykdommen for resten av livet og det har ikke vært bare bare å akseptere det. Det har vært vanskelig, slitsomt og utmattende. Andre mennesker som har bulimi og anorexi (f.eks) pleier ofte å få det i tenårene, mens jeg har hatt dette siden jeg var bare nyfødt og vil trolig også ha det til den dagen jeg dør. Men som andre sykdommer, må man bare finne en måte å akseptere det på og deretter lære seg å leve med det. 


Ettersom jeg er en person som aldri har vært en veldig snakkesalig person rundt følelser og tanker, ble jeg et prøvekanin-prosjekt for hesteterapi, hvor BUP henviste meg til en gård på Vinstra. Hvor jeg gjorde forskjellige øvelser som gikk ut på samarbeid med hesten. Andre ganger kunne det være forskjellige oppgaver jeg skulle løse vedrørende økten og øktens tema. Øktene hadde ofte temaer som jeg selv valgte ut. Jeg valgte ofte temaet grensesetting, siden dette er noe jeg er svært opptatt av. Dette spesielt med tanke på situasjonen rundt faren min, men også andre situasjoner man kommer opp i, i hverdagen. Det er viktig å ha mot til å si nei! Ved hjelp av hesteterapien fikk jeg troen på meg selv, selvbildet mitt ble styrket, energien kom mer tilbake, jeg lærte mer om grensesetting, man fikk erfare mestrings-følelse og mye annet. Dette var noe som virkelig hjalp meg og som gjorde meg til en bedre person og jeg fikk det utrolig mye bedre. Dette har jeg også satt veldig stor pris på at jeg var med på i etterkant. 

Jeg har lært en del opp igjennom disse årene. Jeg har lært at uansett hvor tøft det enn blir, må man stå på sitt og bite tenna sammen til ting blir bedre. Det å ikke gi opp er en viktig egenskap, så lenge det ikke blir for mye av det gode! Jeg har lært at det er i motgang man blir sterk. Jeg har lært at noen ganger må man gi opp noe for å få det bedre. Jeg har lært å sette pris på de små tingene i livet.

Jeg har lært det at å vise takknemlighet og være takknemlig er en verdig egenskap å lære og bære. Jeg har lært at venner kommer og går, men at de ekte består. Jeg har lært at problemer finnes overalt, men at man løser dem på hver sin måte. Jeg har lært at det å være syk ikke er enkelt og at jeg antakelig må leve med denne sykdommen for resten av livet. Akseptere ting for det de er, er utrolig viktig! Jeg har lært å sette pris på de gode dagene og lære fra de vonde. Erfaring er utrolig viktig og man må suge til seg det som suges kan. Dette kan man få mye bruk for i framtiden!

Det viktigste av alt er at jeg har lært mye om meg selv og hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være, og når du har kommet til det punktet i livet, da er man kommet langt. 


Idag sliter jeg fortsatt en del med måltider som frokost og kveldsmat. Og de få gangene jeg spiser disse måltidene er det som regel varm mat på menyen. Jeg spiser ikke brødskiver og kan fremdeles ikke fordra dem. Jeg er mye sliten og har ofte en følelsesmessig berg og dalbane titt og ofte, men generelt har jeg det veldig bra! Jeg sliter fortsatt med at jeg har disse dårlige periodene mine da mat er helt utenfor mitt hovedfokus og jeg ikke spiser noen verdens ting. Jeg sliter også endel psykisk med at jeg vet at jeg burde spise, men ikke får det til og at jeg derfor blir veldig sliten, svimmel og syk fortere. Det er ofte en evig sirkel man ikke kommer seg bort ifra med det første. Jeg har også vanskeligheter med å takle at jeg har måttet gi opp sport, noe som jeg alltid har elsket siden jeg var seks år. Dette var som en terapi for meg, det var den arenaen jeg kunne virkelig få ut alt av følelser og at det føltes godt. Jeg bor nå på Lillehammer med en fantastisk kjæreste til samboer, som er veldig forståelsesfull angående denne sykdommen og det gjør det tusen ganger enklere!!!! Takk til deg min kjære. 

Kjenner du noen som sliter med mat? Noen i vennekretsen eller du selv har spiseforstyrrelser? Du er for redd eller føler ubehag ved å snakke med en eventuell psykolog? Ta gjerne og sjekk ut alternativ behandling. Selv anbefaler jeg hesteterapi. Når du skjønner hva hesteterapi virkelig går ut på, så får du så utrolig mye ut av det. Ting du ikke visste kunne eksistere. Du begynner å føle følelser som du aldri før har følt og du hjelper deg selv på en måte du ikke trodde var mulig. Jeg håper at folk er mer varsomme med slike alvorlige sykdommer. Mange av dem er skjulte og vises kun på innsiden. Derfor er det svært vanskelig å vite hvem som lider av disse sykdommene og hvem som ikke gjør det. Viktig å se på tegn ved rop om hjelp. Mange tørr ikke ta det første steget og prøver iherdig å skrike på hjelp via andre ord eller andre handlingsmønstre. Det er viktig å forsikre seg om til mennesker man er glad i at man er der uansett hva! 

Om du har spørsmål angående min sykdom, hesteterapi eller eventuelt noe annet, send meg gjerne en epost som er skrevet til høyre i bloggfeltet under profilbilde, eller bare kopier teksten: julieodlolien@gmail.com, så skal jeg svare så fort og så godt som jeg bare kan. Jeg elsker å hjelpe andre og det er vel også mye derfor jeg skriver dette innlegget. Håper noen der ute får motivasjon til å beseire sykdommen. 


Klemz

0 kommentarer

Bak fasaden

  • 14.01.2015 - 15:39

Jeg kom til å tenke på at jeg aldri har egentlig skrevet så mye om meg selv på bloggen. Det er vel sånn at via en blogg, skal mennesker bli kjent med deg gjennom den. Du hilser på en person på en helt annen måte enn når du håndhilser og står rett framfor vedkommende. Derfor tenkte jeg å skrive litt om meg selv. Dette er noe som er langt utenfor min komfort sone. Jeg liker å by på meg selv, men da i en helt annen form enn det å skulle snakke om seg selv og gi ut faktaopplysninger om meg og mitt liv.

Barndommen:
Jeg har alltid hatt en bra barndom. Jeg bodde med moren min og det har alltid vært oss to imot verden. Faren min har aldri vært med i bildet. Han var en såkalt one night stand, så og si. Det var vel kanskje noe følelser inne i bildet, men de ble fort borte da han fikk vite at jeg skulle komme til verden. Han er av den typen menneske jeg ser på som veldig selvopptatt. Det har vært mye innenfor dette området, ting som jeg egentlig ikke vil gå ut med i offentligheten. Men det har mye med penger, fornektelse, tårer, sinne og fortvilelse. På grunn av alt dette, har mine besteforeldre på mamma'siden spilt en jævla stor rolle. De har alltid vært der for meg og mamma! Mamma måtte jo jobbe en hel del for å forsørge oss to og da bodde jeg så og si hos mine besteforeldre, som betyr utrolig mye for meg. 


Jeg har ofte vært lei meg og følt meg ubrukelig på mange måter i løpet av oppveksten. Dette er så klart på grunn av alt styret med faren min. Jeg følte at jeg ikke var bra nok og at dette var grunnen til at han ikke ville ha meg.  Når jeg var liten gråt jeg ofte. Mest når ingen kunne se meg. Det var da jeg egentlig skulle sove at ting ble som verst. Du vet da man skal prøve og sove, men så begynner tankene å snurre og man kan ikke forvente å sove med det første? Det var da det var som verst, ellers prøvde jeg å drive med ting hele tiden, slik at jeg slapp å tenke noe mer på det. Jeg er jo et idretts-menneske og startet med dette så fort jeg kunne. Jeg var 6 år og var helt frelst. Jeg var en av de beste og har alltid hatt en gitt gave av at alt som har med idrett kommer veldig lett. Jeg var født til å være idrettsutøver. Og jeg elsket det. Hvert eneste øyeblikk jeg var på enten håndballbanen eller fotballbanen, eller ute i langrennssporet. Da fikk jeg ut alt av følelser og gidde alt av det jeg klarte. Det ble som en terapi for meg og jeg er så uendelig glad for alle sports-øyeblikk jeg har fått opp igjennom årene. 



Da jeg var seks år, fant mamma en ny kjæreste. Fra jeg var baby til jeg var seks, hadde det alltid vært kun meg og mamma og jeg husker at det var veldig vanskelig for meg i starten. Jeg hadde alltid hatt ett glansbilde av faren min og hvordan jeg trodde han var og så ut. I og med at han ikke var der og ikke ville ha meg. Så var jeg livredd for at også denne såkalte kjæresten til mamma, heller ikke ville ha meg. Men vi to fant tonen ganske fort. Jeg var veldig glad i mannfolk når jeg var liten og dette var nok fordi jeg søkte trøst til enhver mann jeg så, uansett om jeg kjente vedkommende eller ikke. Vi kom fort overens og vi ble veldig gode venner. Han behandlet meg så bra og var så snill mot meg, han tok meg under armen som om jeg skulle vært hans datter. Dette reddet meg. Jeg er evig takknemlig for at han var slik mot meg. Det er jo mange som ikke er så heldige! 

Da jeg var ni år, fikk jeg en lillebror. Jeg hadde i alle år ønsket meg søsken og faktisk en lillebror, så dette passet meg perfekt. Jeg var helt i ekstase. Et-to år tidligere hadde mamma mistet det forrige barnet hun ventet og jeg husker vi var alle tre helt knust. Spesielt jeg. Så jeg turte ikke å slippe jubelen løs før jeg så at han var i levende livet. 8. juni 2003 kom lillebroren min, Ørjan til verden. Jeg elsket han fra første øyekast og jeg tror jeg var mer glad enn mamma og stefaren min til sammen. Jeg var nok mer mamma enn det mamma var, men mamma visste godt hvor mye det betydde for meg å få en lillebror, så hun lot meg lære alt om alt som hadde med babyer å gjøre. 


Da jeg var 10 år, var jeg og min lille familie på fire stk, på ferietur og stefaren min sin familie i Nord Norge. Da vi hadde stoppet et døgn for å hvile oss på en campingplass et sted langs veien, fikk vi en telefon fra faren min. Det viste seg at mamma hadde prøvd å fått tak i han, slik at vi kunne arrangere et møte. Jeg kunne ikke tro mine egne ører og ble helt slått i bakken. Jeg husker at alt begynte å snurre, alt av tanker og følelser kom opp mot overflaten og jeg kjente at tårene trengte på. Jeg gikk ut og satte meg på en huske som var å finne på plassen. Jeg husket og det hjalp meg med å berolige meg selv. Jeg skulle få lov til å møte faren min, for første gang i hele mitt liv. Jeg var 10 år og hadde aldri sett faren min. Dette var virkelig STORT! Jeg hadde jo sett noen bilder av han, men det sier jo ikke så mye om en person. 

Jeg husker enda den uendelig lange bilturen. Bilturen hvor man aldri kom fram. Jeg vet ikke om jeg eller mamma var mest nervøs. Jeg husker at jeg var et følelsesmessig vrak. Det var så mange følelser på en og samme gang. Det var vanskelig å skjønne at dette var virkelig og jeg måtte nesten klype meg selv i armen for å skjønne at dette var virkelig! Da vi endelig kom fram. Kom bestefaren min ut på trappa for å ta oss imot. Han hadde tårer i øynene og man kunne se at han var minst like lykkelig som jeg var i første møte med min andre bestefar. Så kom resten av familien. Selve møte med faren min husker jeg faktisk ikke. Alt var så uvirkelig. Så mange mennesker å hilse på. Jeg visste at jeg hadde to storesøsken og to lillesøsken på far-siden. Noe som er ganske ironisk i og med at jeg alltid har ønsket meg søsken. Nå viste det seg at jeg hadde fem totalt med de på både mamma og pappa sin side. Det ble et fantastisk møte med den andre siden av min familie. (har dessverre ingen bilder i fra det, her jeg er nå.) 

Etter dette besøket var det igjen mange følelser. Det var både godt og trist å dra der i fra. Det tok opptil flere dager før jeg skjønte at det faktisk hadde skjedd. Selv om jeg var bare 10 år, var jeg ganske moden for min alder og hadde opplevd mer enn de fleste andre jeg kjente. Jeg angrer ikke på møte med faren min. Men jeg vet at han aldri kommer til å være i nærheten av det glansbildet jeg hadde av han og det såret meg. I dag har jeg skjønt at det ikke har vært meg det har vært noe galt med, men han. Det er fortsatt øyeblikk der jeg blir veldig emosjonell pga det hele og blir lei meg og sånt. Men jeg har skjønt at jeg har det mye bedre uten han, og jeg har valgt å ikke ha kontakt med han, så per dags dato har jeg ikke så mye kontakt med noen av den siden av familien min. Det er trist, men noen ganger blir det bare sånn. Dessverre. 

Jeg har også igjennom hele min oppvekst og barndom slitt med det de senere har funnet ut er en form for spiseforstyrrelse. Den kalles "spiseforstyrrelse i barndommen" og er noe jeg ble født med. Jeg hadde ikke fått nok næring inne i mamma sin mage og var veldig underernært da jeg kom til verden. Jeg lå kun og ristet. De var redde for at jeg ikke skulle bli bedre og ga meg saltvanns-løsning som gjorde meg bedre. Men jeg har helt siden da slitt med å spise. Dette er noe jeg skal lage et helt eget innlegg om, fordi jeg vet hvor mange andre som sliter med spiseforstyrrelse og hvor ille dette kan være. Så følg med videre for en enda et innlegg om bak fasaden! Tenkte det var best å dele det litt opp ettersom det blir så forbanna mye å lese.... 


Følg med senere idag eller imorgen for mer "bak fasaden" - stoff. Håper dere begynner å bli litt bedre kjent med meg og at dere ikke tror dette er et rop om medfølelse eller oppmerksomhet. Dette MÅ jeg bare poengtere. Jeg vet at jeg er en av mange tusen som har slitt med problemer med en av foreldrene. Det finnes så mange foreldre, som slettes ikke skulle blitt foreldre. Og for disse stakkarslige ungene, føler jeg virkelig medfølelse for. Dette er noe det barnet må leve med resten av livet og det er så utrolig urettferdig. Jeg håper jeg i løpet av denne "bak fasaden"- stoffet også hjelper noen som føler eller sliter med det samme. 

Takk for meg for denne gang. 

Klemz



 

2 kommentarer

Hverdagshelten min

  • 19.10.2014 - 23:11

Idag har min kjære mamma bursdag. Gud for en dame dette er! Jeg er så ufattelig glad i den dama at du aner ikke. Vi har vært igjennom så mye sammen og det er ikke en ting vi ikke vet om hverandre. Vi forteller hverandre alt. Støtter hverandre gjennom tykt og tynt og reiser oss sammen i vanskelige tider. Hun er så omsorgsfull og full av kjærlighet og gjør kun sitt beste for barna sine. Skulle ofret alt jeg kunne for å reddet henne. 

Dette er dedikert til min fantastiske mamma:
Kjære vakre, fine, snille og beste mamma'n min! Du er virkelig den sterkeste personen jeg vet om. Styrken du har hatt igjennom alle mine 19 år er grunnen til at jeg er den personen som jeg er idag.Dette er en person jeg er stolt av å kunne være og en person jeg prøver å gjøre bedre for hver dag som går. Styrken din har også gjort meg til en sterk person og sammen har vi gjort hverandre sterkere gjennom livets lange løp. Vi har hatt uendelig mange nedturer, men likevel har vi klart å kjempet oss gjennom det i sammen. Båndet vårt er så altfor sterk og vi er i bunn og grunn for avhengig av hverandre. Jeg vil du skal vite at jeg er stolt av å være datteren din og at jeg er så uendelig glad og utrolig heldig for å ha fått udelt en så fantastisk flott mamma som deg. Du er best! I nedturer og oppturer står vi sammen, med tårer eller smil, så skal vi komme oss gjennom alt som måtte komme vår vei. Jeg er så utrolig glad i deg, verdens mest fantastiske og sterkeste mamma. 

Håper du har hatt en fantastisk fin dag og en flott feiring for det har du virkelig fortjent! <3 Glad for at du likte kaken som jeg fikset til deg. 


Første forsøk på å lage bursdagskake endte i fiasko hvor jeg måtte kaste hele fordømte kaka, siden den gikk i stykker. Forbanna som jeg var la jeg meg og fikk en natts søvn på øye og prøvde på nytt igjen dagen etter fiaskoen. Etter mye om og men, fikk jeg til dette resultatet og smaken var heller ikke så verst. Ble veldig fornøyd ettersom dette er mitt første forsøk på en slik kake. Det er sjokoladekake med marsipanlokk på. Tenkte hva jeg skulle lage til pynt for at det skulle passe mamma og hennes personlighet. Derfor ble det hjerter med vinger og blomst. Hjerte fordi jeg er så utrolig glad i henne og fordi det betyr kjærlighet. Vinger fordi hun er min engel og elsker engler. Og en blomst fordi hun er min helt spesielle blomme. 

Love and peace, alle klemmer i verden går til det fantastiske bursdagsbarnet. Love you, mom <3 
 

0 kommentarer
  • Eldre innlegg
hits